KISS er tilbake med sin første studioplate siden Psycho Circus fra 1999, Sonic Boom. Dette er også den første platen på lenge der KISS har skrevet låter som et band og trommis Eric Singer og gitarist Tommy Thayer har vært tungt involvert sammen med Paul og Gene. De får også synge en låt hver på denne platen som er noe av det sterkeste KISS har levert siden tidlig 80-tall.

For min egen del har KISS alltid vært Paul, Gene, Ace og Pete. Da Pete og Ace forsvant ut av gruppen synes jeg gruppen lagde stort sett svake plater med kjip og platt 80-talls lydbilde. KISS var rå rock n' roll på 70-tallet og de skrev låter som virkelig fortjener en plass i rockehistorien. Senere så er vel KISS blitt mer et firma enn et rockeband etter min mening, men èn ting er de virkelig flinke til og det er å lage bra show på en scene. Konsertene i Norge i fjor sommer viste et band som så ut til å kose seg på scenen og denne bandfølelsen har de tatt med seg videre inn i studio.

Modern Day Delilah starter ballet med et fengende hardt riff og Paul Stanleys karakteristiske stemme. Eric Singer får spille slik han kan på trommene og da blir lydbildet rimelig tungt. En god åpning og man hører at dette er KISS som kun prøver å spille KISS uten noen unnskyldning. Det kan jeg like. Russian Roulette åpner med tunge trommer og en kåt Gene Simmons, som faktisk er rundet 60 år nå. Det er en herlig sexfiksert tekst som bare Gene Simmons kan klare å presse ut. Dette er musikk for øldrikking og sene kvelder. Riffene sitter som et skudd her og dette har virkelig potensiale til å bli en livefavoritt.

Yes I Know (Nobody's Perfect) er også en fet låt fra Gene Simmons. Man får faktisk godfot og 70-tallsfølelse i versene her. En av platens største høydepunkt. I Stand deler Paul og Gene på syngingen og refrenget har skikkelig allsangpotensiale, men det smøres kanskje litt for tjukt på, slik det ofte gjøres når Paul Stanley skriver tekster. Tommy Thayer leverer kompetente gitarsoloer men jeg kjenner at jeg savner Ace Frehley's småslappe soloer i dette selskapet.

All For the Glory med trommis Eric Singer på vokal leverer rockeklisjeene til det fulle med kule vers og små gitarlicks fra Tommy Thayer. Singer leverer god vokal her. Tommy Thayer gir oss en ok låt med When The Lightning Strikes der han får vist frem sine vokale ferdigheter. Det må også sies at det er kontroversielt for hardcore-fansen at Thayer synger en låt på platen her siden han har måtte tåle mye kritikk for å stille i Ace Frehley's sminke og drakt på scenen med KISS siden han tok over gitaristens plass i bandet.

Paul Stanley leverer også noen "herlige" tekstlinjer her som gir denne anmelder rød farge i kinnene i låten Danger Us, som forøvrig er en tøff nok låt. Når han synger "Danger you, Danger me, DANGER US" blir det ganske ille. Men han klarer faktisk å ro det i land på en eller annen måte. Og når KISS avslutter platen med Say Yeah kan man nesten ikke gjøre noe annet enn å si "JA". Her leverer de en plate som er herlig retro, ingen politiske budskap eller store tanker om religion og krig og sånt. Her handler det om å feste og knulle, noe som føles befriende i forhold til mye annet som kommer ut om dagen.

KISS overrasker med å låte vitale på Sonic Boom selv om de nok ikke lenger er "the hottest band in the world". Så er det bare å håpe at de har guts til å spille låter fra platen også på deres konserter, for dette er en plate som vil funke som bare det på en scene.

8/10

KISS Offisielle hjemmeside