Nesten uansett sjanger så lar nordmenn seg begeistre av svenske band og artister. Vi forføres av den ene etter den andre. Er vi lettlurte? Ikke alltid. Lars Winnerbäck er neste artist som omfavnes av et norsk publikum, det siste året et ganske stort ett også. Og det blir ikke mindre ved hans siste utgivelse, Tänk Om Jag Ångrar Mig Och Sen Ångrar Igjen. Tvert i mot.

Det er ikke noe revolusjonerende over Winnerbäcks musikk, men det er vakkert fremført, det er meningsfullt, og da trenger det verken være nyskapende eller banebrytende. Musikken beveger deg fordi kvaliteten er god. Øverst i dette hierarkiet av låtskrivere som Winnerbäck inspireres av, sitter The Boss. Dit opp kommer nok neppe svensken med det første. Men med den utviklingen 33-åringen fra Linköping viser, så er han ganske snart på høyde med vår egen Åge Aleksandersen og den svenske gudfaren Ulf Lundell. For mange er han der allerede. Og det er ikke overraskende. Heller ikke ufortjent. På denne utgivelsen har han også klart å hente frem litt av den råskapen som Lundell har, men som jeg synes Winnerbäck av og til har manglet.

Det er en kraft og fremdrift i denne plata som jeg liker veldig godt. Drivende gitarer, suggerende basslinjer og vekselvis hard og myk vokal med tekstlinjer som er vakre og såre. Det er noveller med soundtrack. Som for eksempel fra åpningen, Järnvägsspår:

Jag var inte ensam, jag är inte ensam nu
Vi känner varandra genom tusen fenomen
Du var redan där, min dröm var redan du

Frem til og med singelen, Jag Får Liksom Ingen Ordning, som starter andre halvdel av albumet, er det helstøpt fra Winnerbäck. En liten kvalitetsendring er å spore i siste halvdel uten at det gir Winnerbäck eller lytteren grunn til å angre seg. Winnerbäck har laget et glimrende album som inneholder humor og alvor, sorg og glede, regn og sol, lyset og mørket. Sånt er det lett å la seg forføre av. Svenskene! De får det til.

8/10

Hør Winnerbäck på MySpace