En litt rar følelse kan man jo si at man får i det man tastet inn overskriften på denne anmeldelsen, Alice In Chains gav jo tross alt ut sin siste skive Alice In Chains for 14 år siden. Likevel er det et eller annet med bandet som gjør at man aldri klarer å legge det helt bort, og det dukker stadig opp på et eller annet nachspiel til stor glede. Fortsatt, Layne Thomas Staley er død, etter sin tragiske bortgang forårsaket av narkotika i 2002. Det etterlater jo åpenbart et stort hull i bandet, men William DuVall gjør en skinnsykt god jobb som ny vokalist, og kan knapt kalles en erstatning. Han synger jo helt likt!

Alice In Chains ble først og fremst kjent for sin særegne sound, skapt av Layne Staley sin stemme og Jerry Cantrell sitt gitararbeid. De hører hjemme i grunge, heavy metal og den alternative rock verdenen rent sjangermessig. Nå i 2009 lever bandet fortsatt etter samme oppskrift, selv om de kanskje har tilført det hele en litt mer voksen karakter, krydret med litt blues.

Skeptisk ble man jo åpenbart når man første gang hørte om denne utgivelsen, fordi slike album pleier sjelden å føre med seg suksess. Bandet døde strengt tatt med Staley, som var sjelen i gruppa. Så de gjør det eneste riktige og tar ting i en litt ny retning, noe man spesielt hører på den forfriskende åpningslåta ”All Secrets Known”.

Cantrell & Co setter standarden høyt, og de dype og tunge riffene han er så kjent for setter stemningen tilbake omtrent 15 år. På mange måter er dette Cantrell sitt prosjekt og band nå, og man merker at musikkens oppbygning er mye mer konsertert rundt han nå. ”Check My Brain” er nettopp en slik seig jævel av en låt, og harmonien mellom stemmene til Cantrell og DuVall er prisløs. Skiva har også sin ”Rooster”, gjennom ”Your Decision”. En fin låt, med litt annerledes og litt mer pop enn hvordan de eldre rolige Alice In Chains låtene fremsto. En smule overprodusert?

Standarden lagt i åpningen viser seg fort å spre seg utover Black Gives Way To Blue, spesielt når ”A Looking In View” tar over anlegget. En veldig tøff sak, men en herjende riff som bærer hele låta i gjennom. ”Acid Bubble” er også en de bedre låtene, med igjen en grusomt god vokal jobb av de to. Vakker og melodiøs låt som fester seg sterkt på netthinnen etter noen gjennomlyttinger. Man mangler bare noen gode kompiser, et glass whiskey og en slapp sigg i munnviken.

Dette er på ingen måte tidenes comeback, men herregud som de overbeviser. Det ender faktisk opp som et produkt man kan måle opp mot de klassiske albumene, og det i seg selv er jo ganske rått. Så la nostalgien og den gode 90-talls rock følelsen suse gjennom ørekanalene igjen, velkommen tilbake Alice In Chains.

8/10

Litt fine minner. Dette var en av de siste opptredene med Layne Staley i spissen:




AIC på Myspace