Det er noe motsetningsfylt over musikken som Sune Rose Wagner og Sharin Foo i The Raveonettes presenterer. På den ene siden en herlig blanding av støyende og fengende instrumentbruk med tøff og melodiøs synging. Samtidig er det periodevis ganske så dystre tekster. Det gjør det en smule utfordrende å svinge seg til og synge med på låtene. Om det er tiden vi lever i som gjør The Raveonettes litt mer aggressive enn tidligere, er usikkert. Den mørke undertonen i tekstmaterialet er i hvert fall tydeligere på danskenes siste utgivelse, fjerdealbumet In And Out Of Control.

Musikalsk lar man seg enkelt rive med av den dansbare åpningslåta, Bang!, men tekstlinjer som Bang you´re so evil baby, Bang you´re no sweetheart baby, Bang you keep me blushing all the time kan være utfordrende. Eller i den nydelige poplåta, Last Dance:

And every time you overdose
I rush to intensive care
Another sad-eyed stare
Before you disappear

Også låter som Boys Who Rape (Should All Be Destroyed), Suicide og D.R.U.G.S. har en dysterhet over seg. Interessante melodilinjer, men også tungsindige tekster. Det er sterkt og dristig. Rørende og vakkert er det i den korte balladen, Oh, I Buried You Today, mens det er mer livlig i Gone Forever og Breaking Into Cars.

Jeg har alltid likt The Raveonettes, men samtidig ikke helt klart å forklare hvorfor. Kanskje er det, som Wagner uttrykte det i et intervju: vi er egentlig et rock and roll-band, som er forklaringen? For det er en drivkraft i deres fremføring som er forførende. Bandet har pasjon og er interessevekkende, ingen tvil om det. Du tiltrekkes av både den lyse og mørke siden til Wagner og Foo, samtidig som disse dikotomiene utfordrer deg som lytter. Det er som om Roxette har blitt slemme og ikledd seg finlandshetter.

7/10

Hør selv på MySpace