Corado – This Summer Disease
Ujevn affære fra ex-Whoppere
Selv om ambisjonene sikkert ikke er var de en gang var, så er det ikke mangel på sjel og vilje hos indiepopduoen Corado når de serverer deres andre langspiller This Summer Disease. Resultatet er imidlertid svært ujevnt.
Det begynner dystert og inadvent med støyende gitar på Oslo Robo Rally, men låta er ikke symptomatisk for ei plate med stort spenn. Og det er tydeligvis tilsiktet fordi duoen sier selv at de har ønsket å lage en mer variert og mindre sjangertro plate enn sist. Bra fungerer det på lyse og lette poplåter som tittelkuttet og I Think You Better Take This One, og ikke minst strippede akustiske Siddown Siddown. En perle. Som for å understreke at de ikke ønsker å bli satt i bås drar duoen også til med allsanglåten Oh Jezibel som gjør det vanskelig å holde seg i ro, ikke minst takket være glade trompetlyder fra Bjørn Mattis Eng.
Men det er noe som mangler for Corado står ikke hele distansen ut. For mange låter blir anonyme og blodfattige. Det er tilløp, sekvenser og mye som kunne ha blitt. Innimellom er det som nevnt låter som bekrefter hva som bor i Corado. Men det er mye som forblir uforløst. Kanskje burde Anders Bortne og Anders Hole tatt større sjanser? Mer særpreg vil kanskje gjøre Corado mer synlig i landskapet.
Corado fikk en del spilletid på P3 i forbindelse med debuten, men det spørs om ikke det blir vanskeligere å slå seg inn på spillelistene denne gang.
Til tross for en del innvendinger er jeg spent på fortsettelsen, for i likhet med hva de fikk vist i noe oversette Whopper, evner de tidvis å hente frem låter som treffer blink. Men det er som alltid stor kunst å gjøre det gang på gang. Dit er det fortsatt et stykke vei.
6/10
Det begynner dystert og inadvent med støyende gitar på Oslo Robo Rally, men låta er ikke symptomatisk for ei plate med stort spenn. Og det er tydeligvis tilsiktet fordi duoen sier selv at de har ønsket å lage en mer variert og mindre sjangertro plate enn sist. Bra fungerer det på lyse og lette poplåter som tittelkuttet og I Think You Better Take This One, og ikke minst strippede akustiske Siddown Siddown. En perle. Som for å understreke at de ikke ønsker å bli satt i bås drar duoen også til med allsanglåten Oh Jezibel som gjør det vanskelig å holde seg i ro, ikke minst takket være glade trompetlyder fra Bjørn Mattis Eng.
Men det er noe som mangler for Corado står ikke hele distansen ut. For mange låter blir anonyme og blodfattige. Det er tilløp, sekvenser og mye som kunne ha blitt. Innimellom er det som nevnt låter som bekrefter hva som bor i Corado. Men det er mye som forblir uforløst. Kanskje burde Anders Bortne og Anders Hole tatt større sjanser? Mer særpreg vil kanskje gjøre Corado mer synlig i landskapet.
Corado fikk en del spilletid på P3 i forbindelse med debuten, men det spørs om ikke det blir vanskeligere å slå seg inn på spillelistene denne gang.
Til tross for en del innvendinger er jeg spent på fortsettelsen, for i likhet med hva de fikk vist i noe oversette Whopper, evner de tidvis å hente frem låter som treffer blink. Men det er som alltid stor kunst å gjøre det gang på gang. Dit er det fortsatt et stykke vei.
6/10
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>