For en som først og fremst foretrekker Air-perler som La Femme D’argent, Playground Love og Another Day, virker Love 2 liksom “ikke helt som Air”. Rytmene er mer frampå og instrumentbruken er annerledes og mer offensiv. Air har gjennomgått kraftig kreativ knaing, og kan ta ut et album av ovnen som har en annen og ganske så interessant form.

Ta åpningssporet Do The Joy, som begynner med stigende, breibeint elgitar, for så å utvikle seg til et sonisk månelandskap med “Houston, we have a problem”-stemme og isnende skrekkfilmlyder. Men innslag av du-du-du-ing og karakteristisk, mild vokal forankrer likevel låta på kjært Air-territorium.

Herfra fører sporet inn i lystigere Air-landskap á la Talkie Walkie, med forfriskende Love: Den er jungelaktig med den utstrakte bruken av rytmeinstrumenter, et kornettaktig instrument som kunne hørt hjemme på The Knifes Behind The Bushes, og lyder som fra tropiske fugler og småkryp. En festlig, men cheesy detalj er dessuten det som først høres ut som et trekkspill, men som viser seg å være en sterkt forvridd stemme som gjentar tittelordet “love”. Det er mye av det meste her, men det er kun kjærlighetsgjentagelsene som blir i overkant.

So Light Is Her Footfall vitner også om ny inspirasjon for Nicolas Godin og Jean-Benoit Dunckel, med overraskende mye vokal, løpende pianotoner, klaprende ekkolyder og wah-wah-gitar. Men det hele høres ut som et slags alternativt samarbeid mellom Air-gutta og Minor Majority og faller dermed i denne anmelderens trillebår med dårlig jord.

Sing Sang Sung ender i en lignende småkvalm kategori. Det er en liten gla’låt dette her, ikke noe i veien med det! Men det er en sånn som Jamie Oliver setter på når han får besøk av sine femten karslige kamerater som likevel ikke er redd for å gi klemmer og ruske hverandre i håret, og som benker seg rundt et bord bugnende av salat laget med bare nevene, olivenoljedrukningsofre og rustikk sjokoladepai som gjør kona Jules enda rødere i kinnene. Koskoskos!!!

Instrumentalen Night Hunter, og låter som Heaven’s Light og You Can Tell er mer typiske, men instrumentalen er mer rytmisk og støyete enn de eldre drømmeboblene Ce Matin La og Alone In Kyoto. Og instrumentalpartiene på You Can Tell minner vagt om Neu! sine bølgende, stemningsfylte ekkolandskap på Seeland og Leb’ Wohl, artig. Det er flott at Air virkelig har låst opp spiskammerset med absolutt alle spesialeffektene, men i løpet av Love 2 hender det at skurringen, Daft Punk-stemmene og pling-plongingen grenser til umotivert og påklistret, som på Missing The Light Of The Day.

Be A Bee er en av albumets kuleste låter. Og at man i det hele tatt kan kalle en Air-låt for “kul”, vitner kanskje nettopp om den nevnte forandringen. Dommedagsorgel som på uhyggelige Dead Bodies fra The Virgin Suicides, men også fanatisk pianohamring, rockete el-gitar, drivende basslinje, space-lyder og repetetiv åttitallstromming. Maksimalistisk, overveldene og fengende, med kledelig slektskap til både Joy Division, Neu! og The Warlocks. Tropical Disease er også en fengende låt, med småteit fløyting, Neu!-trommer og et rolig jazzete drømmeparti, og den er såpass variert at man ikke merker hvor lenge den varer. Min nye bløtkoking-av-egg-låt!

Den knallkule tittelen Eat My Beat, som sikkert inneholder en skjult fornærmelse (på samme måte som Pleasures Bite The Beat), tilhører en låt med mye å tygge på: sløye Kåre & The Cavemen-fakter, tipsy tamburin, shaky piano og skingrende fløytelyder skal svelges unna. Og på fascinerende vis er det faktisk en ganske så vellykket blanding som avslører Air sine kulinariske ferdigheter.

Etter et slikt øredøvende herremåltid passer det med en lettere dessert, i form av enkel basspludring, beskjeden elgitar og fyldige blåsere på sistesporet African Velvet. Tankene vandrer etter hvert mot Gong-låter som The Isle Of Everywhere og Foghat Digs Holes In Space, hovedsakelig på grunn av de sløve blåserne og en slags beslektet følelse av å være på vandring i et underlig, ukjent landskap. Men som en sjelden gang på Love 2, så når ikke Air helt fram med sine nyere takter. Låta er en smule for ensformig og endimensjonal, i hvert fall i forhold til Gongs verdensromvandringer. På den annen side er det kanskje ikke stort mer man orker å fordøye etter elleve spor med Airs smakfulle, kraftige smeltedigel.

Når man har fått tygget litt på Love 2 kommer smakene av klassisk Air også fram i små snev eller større eksplosjoner, og de smelter sammen med de friskere ingrediensene til en vellykket meny med kun noen få tilfeller av oversalting, seigt kjøtt og klumpete saus. Vel bekomme!

7/10


Air på Myspace
Air sin hjemmeside