Noen ganger skjer det at et band kommer ut av det store intet og gir ut et album som etterlater deg som et vrak av følelser – et album du vet ved første gjennomlytting at kommer til å være med deg lenge. Det skjer ikke ofte, og når det skjer føler du deg alltid tatt på senga. Hospice er Brooklyn-bandet The Antlers' andre utgivelse, men det er først nå, med deres første konseptalbum, at de kommer til å få den anerkjennelsen de fortjener.

Hospice er et album som forteller i førsteperson om en som mister en han er glad i på grunn av sykdom. Hun dør på et sykehus i New York, og følelsene overvelder fortelleren så vel som oss, lytterne. Allerede i første låt, den instrumentelle Prologue, blir stemningen for albumet satt. Lydbildet er rikt, vakkert og omslynget i et slør av støy. Både konseptet og lydbildet gjør at tankene med ett går til Arcade Fires Funeral, et album som ord vanskelig kan beskrive.

Introsporet følges av Kettering, en låt som smyger seg innpå deg og gir deg gåsehud. "Something kept me standing by that hospital bed; I should have quit, but instead I took care of you", synger Peter Silberman. Sakte glir låten over i platas ubestridte mesterverk – en låt som er det beste du kommer til å høre i år, kanskje på flere år – Sylvia. Første gang jeg hørte låten var ute i høstmørket på en forlatt landevei. Det var en opplevelse av de sjeldne, og en av de mest livsbekreftende jeg har hatt på lenge. Du gråter, smiler og ler – alt på en gang. Det er så latterlig vakkert at det ryster deg dypt inn i sjelen. Og når blåseinstrumentene kommer inn mot slutten, går tankene til Neutral Milk Hotels uforglemmelige In the Aeroplane Over the Sea.

Det føles nesten urettferdig å trekke frem noen låter fremfor andre, for albumet er en helhet, en historie som blir fortalt, og hver eneste låt har sin rolle å spille. Likevel må Bear trekkes frem som et høydepunkt. Tekstmessig er den blant platas mange åpenbaringer, og musikalsk er den eklektisk, ekte og energisk. Hospice drar deg med på en reise i en annen verden – en verden på The Antlers' premisser, en verden som preges av sykdom og død, men som samtidig kjennes mer følelsesvekkende og levende enn noe annet du har tatt del i før.

Nesten ni minutter lange Wake er også en låt som regelrett fillerister deg og tvinger deg til å ta fortsatt del i Silbermans historie. Du blir en del av den, den blir en del av deg. Etter at Epilogue avslutter det hele, sitter du med åpen munn; du rister på hodet, lukker persiennene på rommet, ser deg rundt – før du med sommerfugler i magen trykker "repeat".

Det er utvilsomt fristende å belønne Hospice med full pott, men det kommer jeg ikke til å gjøre foreløpig. En toppkarakter er noe en plate må gjøre seg fortjent til over tid. En 10/10-plate skal du kunne sette på om både fem og ti år, og den skal fremdeles evne å ta pusten fra deg. Den skal fremdeles dra deg ut av din verden og inn i sin egen, og den skal igjen og igjen etterlate deg med en følelse av å ha fått en tilfredsstillelse som overstiger selv det kroppens endorfiner kan klare på egenhånd. Neutral Milk Hotels nevnte mesterverk er allerede der, og det samme gjelder Arcade Fires debutplate. Jeg har heller ingen tvil om at The Antlers' Hospice også kommer til å komme dit med tiden.

Som et siste tips på tampen anbefaler jeg å investere i hodetelefoner av god kvalitet. Øreproppene som fulgte med iPoden din kan umulig yte Hospice og dets rike lydbilde rettferdighet.

9/10

The Antlers på MySpace