Gitarmesteren gjør heller ikke denne gangen noen åpenbare forsøk på tiltrekke seg nye og yngre lyttere. Heller tvert imot. På Get Lucky rusler det av gårde i et tempo som vil få selv de mest interesserte til å hente frem gamle Dire Straits-plater om enn bare for å minnes hvordan det var når Knopfler dro på litt.

På sitt sjette soloalbum stuper Knopfler ned i sine musikalske røtter og serverer en nostalgisk cocktail av keltiske folketoner, blues og sødmefylte ballader. Som best fungerer det når den klassiske Knopflerske gitar får plass, men det skjer ikke før halvveis ut på plata i Cleaning My Gun, og mot slutten på Piper To The End og So Far From The Clyde som forøvrig nesten ville forsvart en plass på Brothers In Arms. Jeg kan heller ikke fri meg for å nikke anerkjennende til singelen Remembrance Day hvor han klokt nok ikke faller for fristelsen til å gi koret mer plass enn nødvendig på en ellers var og varm ballade.

Det oser rett nok kvalitet av produksjonen og det er ingen lettvektere han har med seg på laget. Men mangel på låter som står ut og frem og tar tak i deg, eller ballader utover det han har laget dusinvis av tidligere gjør Get Lucky til en transportetappe. Dette er soundtracket til heisen på kjøpesenteret, eller pausemusikken du får mens du fortvilet prøver å komme gjennom på telefonen til ditt internettselskap. Helt uten skarpe kanter. Plata burde kanskje kommet med varseltrekant for å unngå at de mange som kjøper Get Lucky på bensinstasjoner nær havner utenfor veibanen.

Så hvem er dette musikk for? Åpenbart mange, for mannen fyller et hvert lokale når han dukker opp i kongeriket. Og det gjør han ganske ofte. Men han har en slik posisjon at et hvilskjær av ei plate neppe virker inn på interessen.

6/10


Nettsiden til Mark Knopfler