Musikaler er en ugrei greie. Film- og teaterfortellinger om katter, mordersker med bobfrisyre og paljettkorsett, basketballballerinaer og steppende menn med regntøyfetisj, som stadig avbrytes av langtrukne, pompøse sangnumre som sier like mye som omtrent tre replikker.
TV-seriefortellinger derimot! Både The Julekalender, Slå på ring, Mighty Boosh og Buffy har kunnet renske stemmen og snøre på seg danseskoene uten å skape altfor mye ironisk distanse hos seeren. Godt jobba, får’n si!

Men hittil er det kanskje fyrene i Flight Of The Conchords som har mottatt den aller mest stående applausen for sin sjangermiksing. Noe som selvsagt kan skyldes at Bret McKenzie og Jemaine Clement har finpusset på sin humoristiske duo siden de var romkamerater på college i 2002, flere år før serien med samme navn ble et valg i TV-guiden.
I Told You I Was Freaky, deres andre album med låter fra serien, sikrer dem i hvert fall en runde med trampeklapp fra undertegnede. Selv uten å ha sett mer enn et par Conchords-klipp flimre forbi, virker dette som en potensiell favorittserie - i det minste hvis man kan dømme etter den humremengden plata har medført.

Albumet er laget med “glimt i øyet“, for å bruke en klisjé til å beskrive noe som snarere er friskt, frekt og fantasifullt enn klisjépreget. Gutta fra New Zealand har teft for fengende melodier og fiffige rim, og kombinasjonen av talent og tull er som øl fulgt av vin. Fin, og festlig! Showet åpner med Hurt Feelings, der to rappere synger om fæle episoder som har såret dem: “You could have said something nice about my profiteroles” og “I‘m not gonna wear a ladies wetsuit, I‘m a man!” er blant gullstrofene de spytter ut med tøffe tonefall. Refrenget består derimot av linjer som ”I got hurt feelings, I got hurt feelings”, som de gråtkvalt synger i kor.

Sugalumps, som er den mannlige ekvivalenten til Kelis’ Milkshake, er ikke like vellykket. Humoren er ikke så treffende, og av en eller annen grunn er ikke temaet spesielt sjarmerende: “My sugalumps are two of a kind, sweet and white and highly refined”/ ”All the ladies they want a taste of my sugalumps, sweet sugalumps”. Jo da, flott konsept, men med melodi og effekter som hører til på et klissete dansegulv fylt med klåfingrede 16-åringer som har fusket og flørtet seg inn på et 18-årssted, er det vrient å bli overstadig begeistret.

R&B-en står seg bedre på den R. Kelly-aktige We're Both In Love With A Sexy Lady, der både guttas humor- og vokaltalenter får mesket seg: En epileptisk terrier, en jente som skjeler, fortvilet koring og navneforvirring (“Was her name Brabra? No, I think it was Barbra. Her name was Brabra! It was Barbra, there’s no such name as Brabra. It’s Brabra! It’s Barbra! osv”. Må høres.

Men McKenzie og Clement nøyer seg ikke med å harselere med hip hop og R&B. De svinser blant annet innom rock med Wolfmother-riff, poetiske måneskinnsviser, 1980-tallet (Fashion Is Danger, kunne vært Depeche Mode som bare tuller bittelitt), The Police, doo wop, Borat-klingende prating og vakker Arcade Fire-koring.
Og det er kanskje akkurat derfor albumet funker såpass bra: De spiller på kjente strenger og etablerte effekter som sikrer at lytteren henger med når de plutselig pøser på med uventede teksttemaer, morsomme innfall og rasende festlige rim. Resultatet blir noe som virker appellerende originalt, det er “velkjent - With a twist!”, og dermed desto morsommere. Omtrent som at det er mer gøyalt å se Vladimir Putin med en enorm ostehatt på hodet enn det er å se en mer bokstavelig “klovn” med den samme hatten.

Uansett, denne gangen skal arbeidet med låter og manus til serien ha vært mer hastverkspreget for McKenzie og Clement enn tidligere. Det kan forklare hvorfor ikke alle låtene får latterdøra skikkelig opp eller hodenikkingen og dansesvingingen helt i høygir. Men der melodiene nærmer seg ensformighet eller der overgangene blir brå og uforståelige, finner man likevel alltid noe å smile av.
For tekstene er jevnt over velskrevet og bestrødd med morsomheter: “She said her name was a secret, then she said her name was Cherie. Is her middlename Cherie, so it’s Secret Cherie, maybe? Hm, maybe!” (Rambling Through The Avenues Of Time)/ “Here I am all dressed in snakeskin, now I’m in your kitchen making love to your caketin. Oh no, is this the one you bake in? I told you I was freaky, did you think I was faking?” (I Told You I Was Freaky).

I Told You I Was Freaky er albumet for de dagene både tunge regnskyer og eksamen henger over en, når man innser at den pakken med tortillas man har kjøpt inn til lørdagstacoen er muggen eller når man våkner med avhogd arm (lytt: Petrov, Yelyena And Me). Men i sistnevnte tilfelle kan det lønne seg å shuffle forbi plattere låter som Friends og Angels, og heller lindre smertene med et par av Slå på ring sine slagere (lytt: Jon Almaas med Golden Boy, og Fuglfisken). For innimellom funker Jon Almaas bedre som Putin enn det to moroklumper fra New Zealand gjør, tross alt.

7/10

Flight Of The Conchords på Myspace
Flight Of The Conchords sin hjemmeside