En samleplate er aldri enkel å anmelde. På Oslo 2 er det 16 låter av 16 artister. Fellesnevneren er kun at de er fra Oslo og spiller såkalt uavhengig pop musikk. Eller vent; Er ikke det en ganske snever sjanger? Og har ikke plata et gjennomgående uttrykk selv om alle låtene er av forskjellige artister?

Joda! For å få unna de værste adjektivene; søtt, naivt, reflektert og mildt. Det er fellestrekk for dette utsnittet av Oslos indiescene. Storbynostalgia og barndomsmimring er heller ikke fremmed for enhver av disse artistene.
Kanskje man rett og slett blir en svak sjel av å bo i verdens heroinhovedstad - uavhengig av hvilke rusmiddel du foretrekker. De fleste artistene på plata er ekte osloværinger, og det høres både i tekster og uttrykk.

Kanskje er det modig at hele plata er noe lavmælt og snill, kanskje det bare måtte bli sånn. Hvertfall er det noe alle kan kjenne seg igjen i som befinner seg i Oslo i dag, og plata vil forhåpentligvis også fungere som et glimrende snapshot av hva som skjedde på øverom og småscener i hovedstaden i 2009.

På en måte kunne vel strengt tatt Einar Stray steppet inn i Hiawata og Go Fandango hadde ikke ikke mistet sounden sin om Nomber 5s plutselig raidet øvingene deres. På en samleplate som denne kommer det fram at Oslos indiepopscene kanskje ikke er det mest varierte og nyskapende av sitt slag, men heller et stødig sirkus av dyktige musikere og felles inspirasjoner.
Therese Aune dukker stadig opp som tilskudd til sjangeren, og fungerer på denne samlingen som et alternativ til det alternative - om man kan si det sånn. Og det er ikke bare forfriskende, men nødvendig.

Her er det kanskje ikke noe for enhver, men liker du søtlig skranglepop med bitter og intelligent ettersmak er det et must i platehylla. En god oppsummering av et godt år i norsk uavhengig popmusikk.

7/10

Spoontrain Audios hjemmeside