Fremst, som en veslebror av Jack The Ripper, fører Wilson an med en stemme og en syngemåte som er noe av det tøffeste jeg har hørt på lang tid, og som, ja, får Tom Waits til å snu seg, ikke av frykt, men nysgjerrighet for hvem man har å gjøre med her, hvem som lusker i nabolaget. I det samme området oppholder også Captain Beefheart og Screamin´ Jay Hawkins seg. The Cubical er derimot ingen påtrengende nabo, men nykomlinger med pondus og sin egen greie, som vet hva de driver med og som ikke prater piss. De har sitt eget uttrykk, sin egen image. Tett opptil Wilsons drivende og skrekkaktige røst finner man rabiate gitarer, toner på skråplanet, som er smurt utover en stødig rytmeseksjon med ekstra strø, med litt sånn tutti frutti på toppen. Det gjør lydbildet til en forlokkende atmosfære. Dit vil du inn.
Og det treffer deg umiddelbart med den nærmest optimale shufflerock-låta, Great White Lie, og sitter i deg helt frem til avslutningen, den mer avbalanserte, men likevel mørklagte og skjelvende dystre, Would Be Lovers, og lenge etterpå. Du blir nesten mørkeredd, tør ikke gå i potetkjelleren. Synes lommelykter er skumle. Denne følelsen er likevel behagelig. Det gjør godt å føle denne nerven. Opplevelsen det gir å lytte til disse fem spinnville typene fra Liverpool, byen som tidligere har fostret et tidløst firkløver, men som kanskje mangler noen nye helter og en ny retning, er bortimot total. Det er derfor lett å forstå Waits-referansen og at noen mener bandet har potensial til å lede byens musikkvogn videre på en ny og mer spenningsfylt vei. For kanskje trenger Liverpool noen nye kartlesere? Miksen som The Cubical leverer er i hvert fall et enestående karneval.
Det blir likevel interessant å se om de klarer å påta seg kapteinsrollen og bringe Liverpool tilbake i toppen av britisk musikkeksport. At de bør det, er en ting. En annen er om andre blir å skjønne det. Denne gangen blir nok The Cubical for vrien, for lite umiddelbar for det største kommersielle markedet, makroøkonomien. For sær og skummel, nesten som en kriminell å regne, for bensinstasjoner, kiosker og postens plateutsalg. Neppe gitarhero heller. Men hvem vet, kanskje blir vi mange nok til å lokke The Cubical ut og andre inn, i hvert fall hvis bandet fortsetter å røske i oss like mye ved neste utgivelse? Frem til da får vi andre nyte Come Sing These Crippled Tunes, og tørke svette i håp om at bandet tar turen til Norge for å forføre og begeistre oss fra scene. Vi får satse på at de har tent en gnist i drivkraften etter noe nytt og energisk som kan dra oss frem til, og tilbake fra, helvete.
Til tross for en overbevisende start og avslutning, er det i tidsrommet mellom en og elleve at Wilson og hans tropp virkelig viser styrke. Det er spesielt i låter som Poison Pen, In The Night, Like Me (I´m A Peacock), Everything You Touch og Ratty at dette snodige felles kontorjævelskapet henter ut gørra, gir deg kribling i magen, prikking i panna og frysning på ryggen. Kryp under dyna og lytt til et av årets album. Det er en jævel løs!
The Cubical på MySpace
