For denne gangen har vokalist og låtskriver Philip Ekström gått i seg selv og brukt motgang og tragedier til å lage nydelige og alvorlige poplåter. Tanken bak albumtittelen er at hver låt på plata er sine egne små øyer med sine egne kjennetegn og muligheter. Det var imidlertid ingen enkel innspillingsfase ettersom halve plata forsvant på grunn av tyveri og datatrøbbel. Uhellet gjorde at musikerne måtte spille inn låtene på nytt, noe som har gitt et mer åpent og lekent resultat enn utgangspunktet.
Det er ikke godt å si hva vi kunne fått hvis alt hadde gått etter planen. Det vi med sikkerhet vet, er at Islands har blitt en knallgod plate med fengende vers og refrenger, dype tekster, melodiøse gitarer, suggerende basslinjer og tøff synthbruk. The Mary Onettes har, ikke helt uten dekning, blitt sammenlignet med band som a-ha og The Jesus And Mary Chain. For meg befinner de seg imidlertid mer i samme gate som Echo & The Bunnymen og The Cure. Forskjellen er at der Robert Smith og The Cure bor i det rare og litt skumle huset på toppen av gaten, kråkeslottet med alle de sprø fargene, som alle legger merke til umiddelbart, og Echo & The Bunnymen bor over haugen og nederst i bakken, i sumpen der det alltid er mørkt, der utelysene aldri virker, så er The Mary Onettes nyinnflyttet i begynnelsen av gaten og derfor snille og pliktoppfyllende. Med litt mer jævelskap og oppfinnsomhet kan de derimot fort oppnå større status, klatre høyere opp i dette industrielle pophierarkiet, kanskje særlig nå som Echo & The Bunnymen og The Cure ser ut til å ha lagt til side den ungdommelige råskapen. Dessuten har a-ha pensjonert seg og Coldplay blitt for store - selv for seg selv.
Det er i dette tomrommet at The Mary Onettes har muligheten til å sette standarden og erobre tittelen. Islands er absolutt et steg i riktig retning, spesielt med låter som Puzzles, Dare, Symmetry, Century og den vakre Once I Was Pretty.
The Mary Onettes på MySpace
