I forkant av Harvest Moon-plata turnerte Young med materialet i en akustisk innpakning. De ti låtene på Dreamin’ Man er identiske med dem som havnet på Harvest Moon. Ulikt de senere års live-utgivelser er det her snakk om opptak fra en rekke forskjellige solokonserter, og det gir noen korte brudd som gjør at lytteren mister litt av momentumet. Til gjengjeld er lyden utsøkt og versjonene vakre. Med selskap av sin gitar og sitt munnspill gir Young liv til låter som står seg godt 17 år etter. Bare på Such A Woman får vi høre Neil Young på piano, og det blir en høytidsstund av de sjeldne hvor ståpelsen ikke er langt unna.

På slutten av et rufsete og eksperimenterende tiår, hvor nok enkelte begynte å avskrive Neil Young, leverte han Freedom og den umiddelbare klassikeren Rockin’ in the free world i 1989. Skiva markerte starten på et oppsving hvor det også ble funnet plass til køntrirock-plata Harvest Moon, etter en støyende gjenforening med Crazy Horse på blant annet Ragged Glory.

Mange av låtene er svært personlig og tilkjennegir at det er gått mange år siden den unge Young spilte inn bautaen Harvest. Vi møter en mann midt i livet som våger å sette ord på den vanskelige kjærligheten, men her er også den alltid samfunnsengasjert Young.

Det er sannelig ikke lett å si om Harvest Moon er en større favoritt etter å ha gitt liveopptakene noen runder i spilleren. Men så er det vel heller ikke nødvendig å ta et valg. Hver til sitt bruk.

Så langt har Neil Young servert gull fra skattekisten. Dreamin’ Man gir grunn til å tro at vi har mange gyldne øyeblikk i vente.






Neil Youngs nettside