I 2007 greide bandet med den store kjærligheten for den lille bydelen i London, Morden, å finne frem i indie-jungelen av band som spilte hverdagslig minimalistisk gitarpop, og slo igjennom med sin stilsikre, energifulle og ektefølte indierock. Nå, tre år senere har ikke guttene forandret seg nevneverdig mye, rent bortsett fra at de har anlagt ansiktshår. Heldigvis ikke Seattle-mye-skjegg, bare litt engelsk rufsete arbeiderklasse-skjegg.

Livet virker kanskje håpløst for vokalist Rhys Jones som jobber som badevakt og som må leve med cover-arten klistret til hodebunnen dag inn og dag ut. Og nå tenker du sikkert at jeg skal si at albumet heller ikke har noe håp eller framtid, og det har det kanskje heller ikke, sånn rent utover vinteren 2010. Men det holder kanskje det for et band som Good Shoes. Det er fengende, det er fett og det er lekent, akkurat slik et indierock-album skal være. Men jeg mener da å huske at det står i indie-oppskriften at tekstene skal handle om å leve i nuet, og akkurat her går Good Shoes litt i fella. Greit nok at de har blitt tre år eldre, men det skal da ikke være nødvendig å bli alt for nostalgiske av den grunn.

Åpningslåten ”The Way My Heart Beats” starter nøyaktig der ”Think Before You Speak” sluttet, og er umiddelbart fengende med sine karakteristiske raske og intense rytmer, rene gitarlyd og Rhys Jones’ sjarmerende vokal. Men så tar albumet en uventet retning på ”Everything You Do”, hvor lydbildet blir noe mørkere, og som viser dybden til Good Shoes uten at låten setter noe dypere spor enn som så. Det løsner i midlertidig opp på ”I Know”, som minner litt om tidlig Arctic Monkeys, som igjen følges opp av den friske og dansbare singelen ”Under Control”, som utmerker seg på albumet med sine disco-flørtende rytmer og funk-vibber, med tanker tilbake til Foals og The Rakes.

Høydepunktene kommer allikevel mot slutten, hvis du ser bort i fra riffet på ”Times Change", som høres ut som musikken når Super Mario er nede i det røret på level to, som er ganske så fiffig. For ”Then She Walks Away” og ”City By The Sea” er begge fantastiske poplåter på hver sine måte, som i enkel og lekker Good Shoes-innpakning gjør ”No Hope, No Future” til en helhetlig over middels opplevelse. Og det er nettopp da Good Shoes treffer best, når de ikke prøver for hardt, men bare er tilbakelente og koser seg. Så får jeg heller godta at de har en trang etter å være sentimentale og se seg litt tilbake. Det er jo tross alt 2010.

”No Hope, No Future” har releasedato 25. januar.



Good Shoes' Myspace