Midlake – The Courage of Others
Folkrockens nye fanebærere innfrir
La det være sagt med det samme. Det vil overraske meg stort dersom ikke The Courage of Others blir å finne høyt på listene når musikkjournalistene skal gjøre opp status mot slutten av 2010. I mine ører lykkes Midlake langt på vei med å transformere seg et til et fremragende folkrockband anno 1970-tallet godt plantet på 2000-tallet.
Texasbandet har latt sin stadig økende fanskare vente lenge på oppfølgeren til den kritikerroste gjennomsbruddskiva The Trials of Van Occupanther. Nesten fire år er lenge i en bransje hvor mange risikerer å bli glemt, ikke minst band som bare kan vise til to skiver på cv’en. Men Midlake har ikke ligget på latsiden og nærmest turnert uavbrutt de siste årene.
Og det er tydelig at de denne perioden har vært søkende, for Midlake har gravd dypt i musikkhistorien. Referansene er mange og bandet legger da heller ikke skjul på at den britiske folkrockscenen, og da spesielt Fairport Convention, har fått noen runder i bandbussen. Men på skiva finnes også passasjer som sender tankene til tidlig Neil Young og kumpanene Crosby, Stills og Nash. Men først og fremst er The Courage of Others lyden av Midlake med sin særpregede blanding av akustiske og elektriske gitarer.
Det er et middelalderpreg over de mange rolig akustiske introene som noen ganger får selskap av en tverrfløyte. Tim Smiths nasale, Rufus Wainwright-lignende stemme, tar låtene videre, før elektriske gitarer og et stødig komp løfter låtene ytterligere. Mektig.
Skal jeg trekke frem et ankepunkt så må det være at enkelte låter blir litt like i sin uttrykksform, men det ligger noen lag her som ved gjentatte avspillinger forhåpentligvis trer tydeligere frem. Som en helhet er plata kanskje mer gjennomført enn forløperen, men på den annen side finnes det ikke en Roscoe her som raskere kunne sparket inn noen dører, og gitt bandet den oppmerksomheten det fortjener uten å gå veien om en drøss spillejobber.
På The Courage of Others går bandet noen modige skritt videre, utfordrer seg selv og sitt publikum. Borte er piano, synther og den tydelige westcoast-flørten vi fikk servert på The Trials of Van Occupanther. Det er back to basic i sin simple, harmonirike og kraftfulle form hvor låtskriver Smith tilkjennegir sin dystre og mørke verdensanskuelse, som i sum gir bandet et uttrykk som det er vanskelig ikke å trekke tett til brystet.
Midlake kan oppleves på Rockefeller lørdag 6. februar.
Midlake på MySpace
Texasbandet har latt sin stadig økende fanskare vente lenge på oppfølgeren til den kritikerroste gjennomsbruddskiva The Trials of Van Occupanther. Nesten fire år er lenge i en bransje hvor mange risikerer å bli glemt, ikke minst band som bare kan vise til to skiver på cv’en. Men Midlake har ikke ligget på latsiden og nærmest turnert uavbrutt de siste årene.
Og det er tydelig at de denne perioden har vært søkende, for Midlake har gravd dypt i musikkhistorien. Referansene er mange og bandet legger da heller ikke skjul på at den britiske folkrockscenen, og da spesielt Fairport Convention, har fått noen runder i bandbussen. Men på skiva finnes også passasjer som sender tankene til tidlig Neil Young og kumpanene Crosby, Stills og Nash. Men først og fremst er The Courage of Others lyden av Midlake med sin særpregede blanding av akustiske og elektriske gitarer.
Det er et middelalderpreg over de mange rolig akustiske introene som noen ganger får selskap av en tverrfløyte. Tim Smiths nasale, Rufus Wainwright-lignende stemme, tar låtene videre, før elektriske gitarer og et stødig komp løfter låtene ytterligere. Mektig.
Skal jeg trekke frem et ankepunkt så må det være at enkelte låter blir litt like i sin uttrykksform, men det ligger noen lag her som ved gjentatte avspillinger forhåpentligvis trer tydeligere frem. Som en helhet er plata kanskje mer gjennomført enn forløperen, men på den annen side finnes det ikke en Roscoe her som raskere kunne sparket inn noen dører, og gitt bandet den oppmerksomheten det fortjener uten å gå veien om en drøss spillejobber.
På The Courage of Others går bandet noen modige skritt videre, utfordrer seg selv og sitt publikum. Borte er piano, synther og den tydelige westcoast-flørten vi fikk servert på The Trials of Van Occupanther. Det er back to basic i sin simple, harmonirike og kraftfulle form hvor låtskriver Smith tilkjennegir sin dystre og mørke verdensanskuelse, som i sum gir bandet et uttrykk som det er vanskelig ikke å trekke tett til brystet.
Midlake kan oppleves på Rockefeller lørdag 6. februar.
Midlake på MySpace
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>