Shining befester sin posisjon som et sjangeutfordrende band, og gjør musikken enda mørkere og vridd på den nye plata. Blackjazz er egentlig et veldig dekkende navn, for denne musikalske eksplosjonen kan kun beskrives som sort jazz. Tempoet er skrudd opp, og uttrykket er mer voldsomt. Noen av partiene er som å høre på Dream Theater på syre, der de vanlige instrumentene er byttet ut med saksofoner, synth og en desperat gitarist.
Fra ”The Madness and the Damage Done” bærer de ut på en heftig reise ut i ekstremmusikkens ytterste. Tette og aggressive komposisjoner, blandet med lynkjappe og uventete taktskifter. Trommisen Torstein Lofthus hakker av gårde i et tempo som kun hører hjemme i svart metallens verden, blandet med en vridd synth som får Mike Patton sine prosjekter til å høres ut som VG lista topp 20. Samtidig kommer det plutselig fengende gitarriff, som plutselig får en til å nikke fornøyd med hodet. Produsent Sean Beavan som har jobbet med artister som Nine Inch Nails og Slayer, har gjort en imponerende jobb, og lydmessig er det så kompakt som en får det.
Singelen ”Fisheye” ender opp som noe av det mer normale, selv om den har noen frenetiske høydepunkter. Blant annet den vanvittige saksofon soloen tre minutter ut. Saksofonen får også boltre seg fritt i god gammel Jaga Jazzist tradisjon på låtene ”Omen” og ”Healter Skelter”. Da spesielt sistnevnte(en helt rå låt for så vidt), er det stedet på plata der Munkeby viser mest klasse på blåseinstrumentet sitt. Det rocka lydbildet ligger jevnt over hele plata, men på den nesten elleve minutter lange ”Blackjazz Deathtrance” tar det helt av. Black Metal referansene får sitt utløp, og riffene sitter fantastisk godt sammen med den mer disiplinerte jazzdelen. Mørkt og dundrende godt er det for ørene uansett.
Man visste nesten på forhånd at Blackjazz var dømt til å imponere. Jørgen Munkeby er typen som kun gjør det bedre for hver gang, og at Shining har laget enda et så godt album som for eksempel Grindstone er rett og slett utrolig. King Crimson hyllesten ”21st Century Schizoid Man” avslutter plata perfekt, en coverlåt som er praktfullt fremført. Hva mer kan man si? Vi er ikke ferdig med den første måneden i 2010 en gang, og allerede har man en forrykende plate mellom hendene. Denne blir fast venn på mp3 spilleren i lang tid fremover.
Originalen fra 1969
Hjemmesiden til Shining
