Når man setter på Exploding Head blir man møtt av noe som først er fristende å kalle en vegg av støy. Men det er langt fra en robust murvegg; det er mer som en værbitt, uisolert trevegg. Det blir etter hvert klart at det egentlig bare er et lite behagelig slør av støy som omslynger musikken til A Place To Bury Strangers. Dette gjør albumet mer tilgjengelig enn shoegaze- og noisepop-klassikere som Loveless og Psychocandy.
Det virker tidvis som om A Place To Bury Strangers ikke helt klarer å bestemme seg for om de vil lage fengende popmusikk eller alternativ hipstermusikk. Det kan sies at mangelen på en klar visjon kanskje er deler av årsaken til at albumet ikke griper deg på samme måte som de overnevnte sjangerklassikerne. Likevel funker det jevnt over utrolig bra; låtene er varierte og musikken er eklektisk, samtidig som det aldri føles som om bandet mister sammenhengen i albumet.
Singelen In Your Heart tar tak i deg ved første lytt; den har en rask beat, og er blant de mest fengende låtene på skiva. Et naturlig valg av førstesingel, med andre ord. Men det er langt fra det beste sporet på plata. Den tittelen er det Deadbeat som kan smykke seg med. Vokalist Oliver Ackermann serverer tekstlinjer som "I said what, what the fuck? / Don't play with my heart" i en slepende tone som minner aldri så lite om Ian Curtis i sine glansdager. Bandet er kanskje amerikansk, men det virker definitivt som de har hjertet i britisk rock.
Noe annet som slår deg med Exploding Head, er hvor sexy albumet rett og slett er. I 2009 var det The xx og deres selvtitulerte debut som ofte ble 'offer' for dette adjektivet. Selv om albumet er langt fra like laidback, simplistisk og genialt som The xx, så er det absolutt et album som har litt av den samme la-oss-sitte-og-røyke-og-drikke-vin-feelingen.
Albumet vil kanskje ikke stå igjen som en klassiker à la mesterverket til forbildene i The Jesus and Mary Chain, men det er utvilsomt et album som evner å skape en stemning du kommer til å sette stor pris på.
A Place To Bury Strangers på MySpace
