En forsmak på plata fikk vi allerede for et halvt år siden med Got Nuffin’ som også er med her og løfter plata. Det litt skakkjørte og rufsete preget er intakt, med mange variasjoner og smarte overganger.
På sitt beste tangerer Spoon høydaren Gimme Fiction fra 2005, men i sin helhet er plata noe mer ujevn. På mange måter virker det som Daniels og Co. har fått boltre seg fritt og uanstrengt på lekerommet. For det er en spontanitet og friskhet over materialet. Kanskje det skyldes at de denne gangen også har tatt på seg produsentjobben. I motsetning til mange andre band i den overbefolkede indierockbingen er det vanskelig å forutse hva som venter rundt neste sving. For Spoon er så mye mer enn bare et indierockband. Det er soul, pop og garasjerock i skjønn forening. Fra de akustiske øyeblikkene på åpningskuttet Before Destruction, til tunge basslinjer og pianodrevne rockere som Written In Reverse og platas beste kutt I Saw the Light.
Som andre kunstnere med ambisjoner om gjenskape sitt personlige uttrykk samtidig som nye veier skal utforskes, lykkes Spoon langt på vei. Men er det nok til å nå ut til et enda større publikum? Menigheten vil likevel nikke anerkjennende for Transference skuffer ikke de som har ventet på oppfølgeren til to år gamle Ga Ga Ga Ga Ga.
Spoon på MySpace
