Referansepunktene Built To Spill, Modest Mouse og Pavement er for denne anmelder et svært svakt punkt, bare så det er nevnt innledningsvis. En slags musikalsk akilleshæl som gjør at man omfavner det meste som periferisk kan minne om de to nevnte band. Og ja, Cymbals Eat Guitars omfavner virkelig den herlige gitarstøyen og de fiffige overgangene som er svært så fengende.
På åpningssporet …And The Hazy Sea holder de ingenting tilbake. En eksplosjon av vakre gitarer og halvhes, typisk skjev indievokal blåser ut av høyttalerne. En svoren fan av skiver som Keep It Like a Secret og Crooked Rain Crooked Rain kan få tårer i øyne av mindre. Åpningslåta er herlig ambisiøs og holder ingenting tilbake, og bedre blir det bare når det første seksminutterssporet går over i perlen Some Trees. Det blir vanskelig å sitte stille. Tominutterslåta Some Trees er som en oppspeeda versjon av Pavements Shady Lane.
Når tredjesporet Indiana så føyer seg i rekken av fabelaktige låter, begynner man strengt tatt å bli litt andpusten. Indiana kan i første omgang minne litt om The Shins, men referansene stanser raskt i det låta beveger seg videre i noe som etter hvert blir bandets eget særpreg.
For det er ikke noen kopi av Built To Spill, Pavement eller Modest Mouse vi blir servert på et fat. Det er et band som tydeligvis er oppvokst og foret med amerikansk gitarstøyete indie fra slutten av nittitallet, og med sine – om jeg får si det selv – fabelaktige referanser har de klart å sette sin egen signatur på hver bidige låt.
Debutplata ble visstnok gitt ut på egenhånd rundt mars 2009, for så å bli gjenutgitt etter bandet skrev under kontrakt med Sister´s Den Records på tampen av fjoråret. Bandet med det rare navnet, Cymbals Eat Guitars, markerer revir med en suveren ambisiøs utgivelse. Spor på over syv minutter der en blanding av drømmende, dronete støy blandes med sødmefylte indiepoplåter, gjør denne skiva til en virkelig perle. På et par spor riktignok, kommer det til overflaten at bandet ga seg selv frie tøyler da de selv produserte og ga ut skiva i mars 2009.
Spor som What Dogs Sea blir fort litt tullete, og bandet strekker seg kanskje litt for langt i sitt famlende forsøk på en eksperimentell fullkommenhet. Men det er jo dette som alltid gjør debutskiva til den plata som alltid er mest spennende, den evnen et band har til å gi alt de har, om det funker eller ei.
Siden høsten 2009 har denne skiva trallet rundt på anlegg og headset, og har ennå til gode å ikke gjøre nytta når en skal spasere gjennom sørpe, snø og is. Et forfriskende nytt pust som kanskje appellerer mest til de av oss som får frysninger av å sette på Perfect From Now On og Slanted and Enchanted.
Cymbals Eat Guitars på MySpace
