For endelig er andreplaten Odd Blood ute. Første smakebit ble allerede sluppet mot slutten av fjoråret, med singelen Ambling Alp, og den viste at Yeasayer ikke hadde glemt formelen fra debutplaten, der de bare fortsatte med sine fengende, etnisk-inspirerte musikkstil, uten de store endringene fra tidligere. Uansett, det falt definitivt i smak, og tanker som ”jadda, dette blir sinnsykt bra” poppet i hvert fall inn i mitt hode.
Det kom dermed som et lite sjokk da jeg hørte gjennom hele Odd Blood for første gang. For dette var ikke slik man kjente Yeasayer fra tidligere, faktisk så langt derifra, og jeg kjente at både irritasjonen og frustrasjonen steg desto lengre ut i platen man kom. Hadde virkelig Yeasayer allerede ved sin andre plate gått inn på ukjente territorier og utforsket musikalske sjangrer de ikke behersket?
Det føltes slik, og det føltes ikke bra. Heldigvis var det mulig å la platen ligge ett par dager, for deretter å ta den igjen litt senere. De første skuffelsene var da blitt glemt, og Odd Blood fikk en ny, fair sjanse.
Og den sjansen tok platen godt vare på. For istedenfor å skuffe igjen, så viser det seg derimot at Yeasayer mestrer den nye veien bandet har valgt. De har temmelig markant delt platen opp i to deler, der den første halvparten helt klart er den mer poppa utgaven av Yeasayer, og etter noen gjennomhøringer viser det seg at denne delen faktisk ikke er så ulik det man fikk servert på All Hour Cymbals. Borte er dog mye av gitarsoundet man hørte på debuten, og inn har det kommet store doser med synth og elektronikainnslag, men likevel ganske umiskjennelig Yeasayer, og med Madder Red og nevnte Ambling Alp som denne halvparts største høydepunkter, der de farer fremover som en mer eller mindre naturlig videreutvikling av de tidligere låtene i Yeasayers til nå korte historie.
Den andre halvparten utfordrer derimot lytteren atskillig mer, og uforutsigbar blir egentlig et ganske dekkende ord. For det er her Yeasayer virkelig bryter med sitt tidligere musikalske mønster, og eksperimenterer med innslag av 90-talls techno i Love Me Girl, ska-relaterte blåsere blandet med elektronika i Mondegreen, for så å roe det ned mange hakk på både Strange Reunions og avslutningslåten Grizelda, der sistnevnte nærmest sender ut assosiasjoner til gamle indianerstammer i sin vokalmessige utførelse. Selvfølgelig satt litt på spissen, men det er bare med på å vise variasjonen man finner i denne halvparten, som trolig mange, kanskje ufrivillig, vil falle av lasset på.
Setter man så sammen igjen de to halvpartene og ser på helheten av Odd Blood, så er det helt klart at man sitter igjen med variert plate fra et nytenkende Yeasayer, om enn ikke like innovative i sjangerblandingene som det Animal Collective tidligere har gjort. Likevel, platen blomstrer faktisk bare mer og mer, og det er jo ikke ofte man finner utgivelser som først irriterer og frustrerer, for deretter utfordrer, og til slutt GLEDER, men det gjør altså Odd Blood. Og ingenting kan vel være bedre enn det?
PS: Yeasayer spiller på Rockefeller 6. mars!
Yeasayer på myspace
