The Album Leaf – A Chorus of Storytellers
Jimmy LaValles femte er lystig og fin.
Ti år har gått siden Jimmy LaValle gav ut sitt første album som The Album Leaf. Deres femte fortsetter i gamle baner, tross i at de tar en lystigere vei.
Med sin lavmælte post-rock, som helt grovt sett består av trommemaskiner og piano, har igjennom sin levetid toppet seg selv med sitt tredje album, In A Safe Place, som ble produsert av selveste Jón Þor Birgisson, i tillegg til at hele Sigúr Ros deltok på instrumenteringen.
På A Chorus of Storytellers har derimot Jimmy LaValle fått seg et fullverdig band til å spille på plata. Dette skaper et mer organisk og fyldigere lydbilde enn tidligere, og dette har blitt til et langt lysere album enn tidligere, som også inneholder færre instrumentallåter. Derimot må jeg likevel innrømme at jeg savner litt av desperasjonen på for eksempel In A Safe Place. The Album Leaf funker hakket bedre når de ikke er så positive.
I all hovedsak er A Chorus of Storytellers er fryktelig godt album, som i tillegg til sin typiske, elektroniske post-rock altså har fått skvist en hel haug gitar og ikke minst strykere inn i lydbildet. Det er nok selve strykerne som gjør at albumet har blitt et både mer organisk og humørfylt album enn tidligere utgivelser.
The Album Leaf er vant til å lage instrumentale spor, og det er også disse som fungerer best på skiva, der høydepunktene er blant annet det dystre åpningssporet Perro, Blank Pages, og platas to beste spor, Stand Still og Summer Fog.
Med andre ord er A Chorus of Storytellers store svakhet vokalen. De låtene som ikke funker best blir stort sett trukket ned av en relativt uengasjert korsang fra bandmedlemmene, som er stort sett måten vokalen blir fremført på de få låtene det er vokal. Det fremstår uryddig, og trekker helheten noe ned. Dette gjelder blant annet låter som There Is A Wind, og Falling From The Sun
.
I tillegg savner jeg litt kompleksitet i låtene, der spesielt de med sang fremstår mest tilgjengelige, noe som sannsynligvis er et forsøk på å opparbeide seg radiosingler. Derimot er det ingen spesielt dårlige spor på skiva.
Alt i alt fungerer A Chorus of Storytellers best når Jimmy LaValle og hans venner holder kjeft, og da fungerer et fryktelig godt i tillegg. At The Album Leaf låter mer organisk og er lystigere enn tidligere gjør i store trekk heller ikke prosjektet noe vondt, og dette er elleve generelt gode spor, i noe varierende kvalitet.
The Album Leaf på Myspace
Med sin lavmælte post-rock, som helt grovt sett består av trommemaskiner og piano, har igjennom sin levetid toppet seg selv med sitt tredje album, In A Safe Place, som ble produsert av selveste Jón Þor Birgisson, i tillegg til at hele Sigúr Ros deltok på instrumenteringen.
På A Chorus of Storytellers har derimot Jimmy LaValle fått seg et fullverdig band til å spille på plata. Dette skaper et mer organisk og fyldigere lydbilde enn tidligere, og dette har blitt til et langt lysere album enn tidligere, som også inneholder færre instrumentallåter. Derimot må jeg likevel innrømme at jeg savner litt av desperasjonen på for eksempel In A Safe Place. The Album Leaf funker hakket bedre når de ikke er så positive.
I all hovedsak er A Chorus of Storytellers er fryktelig godt album, som i tillegg til sin typiske, elektroniske post-rock altså har fått skvist en hel haug gitar og ikke minst strykere inn i lydbildet. Det er nok selve strykerne som gjør at albumet har blitt et både mer organisk og humørfylt album enn tidligere utgivelser.
The Album Leaf er vant til å lage instrumentale spor, og det er også disse som fungerer best på skiva, der høydepunktene er blant annet det dystre åpningssporet Perro, Blank Pages, og platas to beste spor, Stand Still og Summer Fog.
Med andre ord er A Chorus of Storytellers store svakhet vokalen. De låtene som ikke funker best blir stort sett trukket ned av en relativt uengasjert korsang fra bandmedlemmene, som er stort sett måten vokalen blir fremført på de få låtene det er vokal. Det fremstår uryddig, og trekker helheten noe ned. Dette gjelder blant annet låter som There Is A Wind, og Falling From The Sun
.
I tillegg savner jeg litt kompleksitet i låtene, der spesielt de med sang fremstår mest tilgjengelige, noe som sannsynligvis er et forsøk på å opparbeide seg radiosingler. Derimot er det ingen spesielt dårlige spor på skiva.
Alt i alt fungerer A Chorus of Storytellers best når Jimmy LaValle og hans venner holder kjeft, og da fungerer et fryktelig godt i tillegg. At The Album Leaf låter mer organisk og er lystigere enn tidligere gjør i store trekk heller ikke prosjektet noe vondt, og dette er elleve generelt gode spor, i noe varierende kvalitet.
The Album Leaf på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>