Death Is Not the End synger Bob Dylan, og ordene kan stå som en leveregel for sterkt troende Cash som gikk ut av vår tid med støvlene på etter et levd liv. At det er en fortsettelse understrekes av Cash gjennom tittellåta:
Ain't no grave gonna hold my body down
ain't no grave gonna hold my body down
when I hear that trumpet sound I'm gonna get up out of the ground
aint' no grave gonna hold my body down
Sterkt plaget av sykdom, og med en fot i graven, har Cash nylig gravlagt sin kjærlighet June Carter Cash når han går løs på spirituelle tekster om frelse og gjenfødelse, ført i pennen av blant annet Sheryl Crow (Redemption Day) og Kris Kristoffersen (For the Good Times). Tematikken er gjennomgripende, og Cash søker mot bibelen i sitt eneste bidrag I Corinthians 15:55:
O Death, where is thy sting?
O Grief, where is they victory?
O Life, you are a shining path.
And hope springs eternal, just over the rise,
When I see my redeemer beckoning me
Ain’t No Grave følger i fotsporene til sine forløpere, om enn enda mer dempet og mørk, men ikke uten lys og håp. Americana, folk og gospel følger Cash og hans gitar. Cash holder messe og jeg føler meg inderlig invitert.
Med en karriere som strekker seg tilbake til 1957 vil det ikke overraske om familie og plateselskap vil slippe flere etterlatenskaper. Men av respekt for historiefortelleren og poeten Johnny Cash er det lov å håpe på at American Recordings-syklusen er kommet til veis ende. En verdig ende som slutter på Hawaii med Aloha Oe og ordene Until we meet again.
