Hvorfor kaller jeg dette en semi-supergruppe? I stor grad av tabloide årsaker, men også fordi begrepet ”supergruppe” blir kanskje litt søkt i denne sammenhengen. The Megaphonic Thrift består av et stykk Fredrik Vogsborg fra Casiokids, to stykker The Low Frequency In Stereo-medlemmer i form av Njål Clementsen og Linn Frøkedal, og Richard Myklebust fra støyrockbandet Stereo 21.
Det er sistemann som har fått viderebrakt sin sjanger til den kvartetten, hvor det spilles tregrepsrock bygget på knallgode popmelodier gjemt inni skarpe vrenggitarer og Clementsens maniske gitarstøy. Det låter med andre ord ikke så forferdelig ulikt amerikanske alternative rockeband som Sonic Youth og Dinosaur Jr.
Og selv om oppskriften i seg selv ikke fremstår grensesprengende så låter likevel Decay Decoy relativt friskt.
Dette tross i at låtene til tider kan lett forveksles med hverandre, og Myklebusts vokal er av den ganske så monotone sorten. Han hjelpes til gjengjeld i blant av Frøkedals vokal, og det har blitt vist gjentatte ganger at litt småkjedelig kvinne- og herrevokal løfter hverandre godt opp i luften. Det ferskeste eksempelet på akkurat dette er The XX.
Når melodiene som ligger i bunn er forbannet gode, og i tillegg blir ført bortover av en gitarvegg, så blir dette jommen ikke så dumt.
The Megaphonic Thrift har på sine få år på beina blant annet vært Urørtfinalist, og gav i fjor ut sin første utgivelse i form av A Thousand Years of Deconstruction. En EP som en del virket til å mislike, i stor grad på grunn av dårlig lyd, mens en del andre så forbi dette takket være sin egen naivitet, og falt for flere av låtene derfra, som Acid Blues, Exploding Eyes og Mad Mary. Jeg var en av sistnevnte, og hadde mitt første møte med bandet takket være den EPen.
Jeg var dermed spent på om kvartetten skulle bringe noen av låtene videre til debutalbumet, men kun Mad Mary har blitt med på Decay Decoy. Og tross i at den har blitt ”monotonifisert”, i form av at dens mest intense del er blitt saget bort i albumproduksjonen, så har den til gjengjeld fått bedre lyd og flere godsaker tildelt i form av bakgrunnsstøy.
Det er godt å høre at lydkvaliteten er flere hakk bedre på Decay Decoy, tross i sine hindre i form av skarpe gitarer og støy.
Som nevnt låter det hele noe monotont, men låtene kastes likevel i forskjellig retning og tempo på veien fra start til slutt, noe man kanskje ikke legger så veldig godt merke til ved første gjennomlytt. Tross i at låtene egentlig ikke fremstår særlig kompliserte, så oppdager man flere detaljer ved hver runde i platespilleren.
Decay Decoy åpner med to råflotte, ganske rett-på-sak rockelåter, deriblant et av platas beste spor, Talks Like A Weed King, som har et knallstort hitpotensiale. Det fortsetter så videre gjennom en rekke knallåter i varierende intensitet, dog stort sett jevne hva kvalitet angår, og avsluttes med det herlige støymonsteret Queen of Noise.
Alt i alt, tross litt lite varierende lydbilde, så er dette en knallsterk debut der det høyst tilgjengelige og uttilgjengelige i rocken møtes i en herlig symbiose.
The Megaphonic Thrift
