Unødvendig.
Stephen Merritt og Magnetic Fields har denne gangen valgt å lage en musikalsk realisme, og selvsagt må det også være litt vondt og sårt over den musikalske realismen, men det høres i hvert fall vakkert ut.
For de uinvidde: Magnetic Fields er Stephen Merritt – mer eller mindre. Og Stephen Merritt kommer aldri til å riste av seg et trippelalbum-stempel han pådro seg for noen herrens år siden. 69 Love Songs er malen Merritt alltid blir målt opp mot, og det må være et helvete – for 69 Love Songs er en klassiker elleve år etter utgivelse.
De siste ti åra har Magnetic Fields gitt ut tre skiver og der første album ut etter eposet 69 Love Songs holdt I god kvalitet, mens Distortion forvirret fanskaren, men fikk likevel en hederlig mottakelse. Bandet er så å si garantert en grei kritikermottakelse takket være statusen Merritt har fått som den hverdagspoeten han til rangs faktisk er. Og hverdagspoesien er nok en gang tilbake på Realism, vi skal ikke måle den opp mot 69 Love Songs – men hadde vi gjort det hadde den faktisk klart seg bedre enn de fleste andre skivene til bandet.
Der de to første skivene etter 69 Love Songs skulle være konseptuelle og eksperimentelle, som for å bevise at Merritt ikke var en one-trick-pony innen musikken, at jordnære mesterlig lyrikk kunne erstattes av like gode musikalske pakkeløsninger. Merritt virker som typen som MÅ ha en viss tematikk å forholde seg i sin låtskrivning, om alle låtene begynner på eller handler om JEG (I), eller om det skal være kjærlighet eller støy. Det må være krevende og hemmende.
Derfor er vi glade for at realisme har et stort omfang – og grenseløs i sin tematikk. Merritt har skjønt at realisme ikke behøver å være en skitten gutt i en betonjungel med null fremtid og null penger.
Magnetic Fields er tilbake med fabelaktig poesi og nydelig nedstrippede musikalske vidunderverk. Stephen Merritt har etter over ti år endelig begynt å starte forfra, og slutter kanskje nå å konkurrere med seg selv.
PS: Det skal sies at akkurat som 69 Love Songs – så trenger Realismtid til å synke inn, akkurat som såkalte ”stayere” i musikkhistorien trenger.
Magnetic Fields på MySpace
