For disse fem karenes del er ikke tid noe spørsmål, og de ser ikke ut til å ha null problem med å ha skapt et album på hele 62 minutter, og det fordelt på bare åtte låter, der to strekker seg forbi 13 minutter. Det hersker liten tvil over at det vil skremme noen, men tar du deg tiden det trengs for å høre gjennom det lange albumet, så kan jeg love deg at du vil bli forført av det som tyder til å bli et av årets aller beste album.
Like Iron I Rust er mer enn bare musikk. Her skapes det ikke bare en stemning av et kullsvart, dyster og skremmende landskap, men det hele har også et helt nydelig visuelt univers ved seg, med mørke og jævlige landskaper som dannes i hodet til lytteren. Ikke ulikt fjorårets fantastiske Wavering Radiant av Isis, som, sjokkerende nok, er hakket dårligere enn Like Iron I Rust. Ikke bare blir man servert ypperlige, seige og saktebevegende gitarriff og hardcorevokal, men harmonier skapt av rolige gitarer, orgel, bass og ikke minst strykere ligger sentralt i lydbildet. Produksjonen er helt fantastisk, og der selve låtbasisen hadde vært godkjent, så ligger det stemningsfulle, støyete og nærmest ambiente synther og gitarer, samt lydopptak av blant annet enn smiing, i bakgrunnen og lurer. Hvert eneste hjørne i lydbildet har med andre ord blitt fylt ut og brukt til sitt ypperste potensiale.
Å skulle velge ut høydepunkter i denne sammenhengen er vanskelig, ettersom plata fra start til slutt er et sammenhengende og enestående mesterverk, men er det ett spor som oppsummerer plata i beste måte, så faller pekefingeren min på A Great Divide.
Med et noe tamt fjorår hva norske plateutgivelser innen metall angår, så ser 2010 til å bli året da norsk metall hevder seg i internasjonal klasse. Shining har allerede sluppet et fantastisk album med sin industriell-jazz-metall-hybrid, og har ikke bare fått internasjonal oppmerksomhet, men ligger i toppsjiktet innen internasjonal metall. Det samme gjelder for så vidt Kollwitz, og jeg kan bare håpe på at de fem guttene fra Bodø får den internasjonale, og ikke minst nasjonale, oppmerksomheten de fortjener.
Hva karakter angår var tanken etter første gjennomlytt av plata sju av ti karakterpoeng. Men etter hvert eneste lytt har jeg bare blitt mer og mer imponert av hva disse bodøværingene har stelt i stand. Jeg legger meg langflat i støvet, glødende kull eller hva enn det måtte være for Kollwitz når enn det skulle trenges.
Kollwitz på Myspace
