De gamle Burzum-skivene var en god miks av kald skrikende vokal og fengene rock n' roll-riff. Før han begynte med synth-opplegget sitt ga han ut et par tre feiende flotte album, en stil han tydeligvis ikke følte seg helt ferdig med. For den nye plata; "Belus" minner mye mer om de eldre skivene enn hva en tradisjonell progresjon i utgivelsene skulle tilsi.
Vi er tilbake til den gitardrevne metalen. Aggressiv riffing med et monotont uttrykk. Lange låter som gir riffa nok tid til å dra deg inn. For tidvis er det ordentlig stemningsfullt. Uttrykket går fra det hardtslående aggressive til mere rocka groovy partier, men alltid med dette monotone særpreget. Nede-partier med snakking og fuzz blir litt for mye, men generelt gode og dynamiske låter.
Produksjonen høres ikke ut til å være en dyr påkostet affære. Et primitivt nakent lydbilde kan funke bra det, men her låter det, og da særlig trommene, for barnevennlig. Det er ikke no snert i trommene og hele lydbildet drukner i gitaren.Ikke fullstendig krise, men langt fra optimalt. Jeg tviler ikke på at idèen var god, men resultatet ble nok noe annerledes.
Heldigvis er låtene jevnt over gode nok til å holde på lytteren. Den giftige undertonen får skiva til å virke som den har mer å by på enn ved førstegangs gjennomhøring, noe den også har. Så slukk lyset, fyr i peisen og smell på "Belus"
Burzum.org
Burzum.com
Burzum-space
