Multiinstrumentalist Jonathan Meiburgs stemmeprakt er en opplevelse i seg selv enten han er på sitt mest lavmælte, i falsett eller som sint rocker. På kritikerroste Rook fra 2008 var det som oftest en dempet Meiburg vi fikk høre. Denne gang får vi høre mer av registeret som til tider kan minne om Peter Gabriel før So-skiva og Jeff Buckley. Vokalen ligger langt fremme i et dramatisk, kraftfullt og episk lydbilde.
Et konseptalbum gjør krav på å bli opplevd som en helhet og sånn sett lykkes Shearwater fordi det er en rød tråd her. Tematikken kretser rundt isolasjon, både fysisk og psykisk, og har sitt utspring i reisene Meiburg har foretatt til klodens mange ytterpunkter i forkant av innspillingen. Men selv om Meiburg aldri så mye vil ha lytterne med på denne reisen klarer ikke skiva å engasjere og begeistre i tilstrekkelig grad slik som Rook. Men bevares Shearwater holder fanen høyt hevet over de som hadde ønsket seg et større publikumsfrieri som en følge av ”gjennombruddet” med Rook. Her er ingen lettvinte løsninger for Mp3-generasjonen med aversjoner mot å høre ei skive fra start til slutt.
The Golden Archipelago er med andre ord ikke et landskap for de utålmodige, og forhåpentligvis er det mye på skiva som vil vinne seg over tid. For her er det mange detaljer og fine arrangementer som gradvis trer frem. Men de gangene jeg ønsker meg mer blir det full stopp, for med et par unntak klokker låtene inn på under fire minutter. Noe beskjedent.
Plata lider kanskje litt under å mangle de helt store låtene selv om det ligger noe magi i den pianodrevne og dramatiske Black Eyes og stillfarne Missing Island som på vakkert vis avrunder skiva. Og det er alltid forløsende de gangene de rolige introduksjonene ender i et støyende inferno som på God Made Me og Uniforms, som for øvrig bringer tankene i retning av The Final Cut med Pink Floyd.
Shearwater er fortsatt flyvedyktig selv om landingen er noe ustø. Det går an å drømme seg bort underveis i de 38 minuttene The Golden Archipelago varer.
Shearwater på MySpace
