Konseptet Pelbo er i seg selv over middels interessant og spennende, for med kun bruk av klokkeklar og ekstremt stødig kvinnevokal, aggressiv tromming og tuba med fuzz har denne trioen forsøkt å lage rock. Akkurat blandingen rock og jazz er ikke akkurat revolusjonerende her til lands, ettersom både Jaga Jazzist og Shining har allerede gjort den samme fusjonen. Derimot byr Pelbo til forskjell til disse to på vokaldrevet, tilgjengelig poprock.

Som de fleste jazzmusikere, så har trioen stålkontroll på sine respektive instrumenter. Trond Bersu på trommer spiller energisk og klarer godt å fylle et potensielt tomt lydbilde, i tillegg til at Kristoffer Lo kommer ekstremt godt ut av eksperimentering med tubaen sin. Sist, men ikke minst, så er stemmen til Ine Kristine Hoem er aldeles ypperlig, og tilnærmet upåklagelig.

Det er også overraskende hvor godt bare tre instrumenter har klart å fylle Pelbos lydbilde. For all del, det kunne godt vært en god del mer lyd på en del partier, men man får likevel følelsen av at de overskrider sitt potensial. Det viser seg derimot at de kjedeligste partiene på plata, uavhengig av tempo og intensitet, er når ikke alle tre instrumentene ennå har steget inn i låtene. Det er tydelig at Pelbo benytter seg av ”la oss sakte bygge låta opp til et fantastisk klimaks”-konseptet. Stort sett gjør ikke dette så veldig mye, og forsterker bare den lette kastingen av nakke, og den generelle nytelsen av avslutningspartiene, men iblant blir reisen frem til klimaks noe kjedelig, som på Secrets og The Noise. Tross i at sistnevnte er den låta med det absolutt råeste partiet på hele albumet, hvor fuzztubaen virkelig får kommet til sin rett, så er det ikke så spennende helt fram til mål.

Den eneste sangen som på ingen måter vekker over middels interesse er Space Monkey. En fryktelig kjedelig låt, rett og slett.

Pelbos selvtitulerte debutalbum åpner knallsterkt med to av dets aller beste og raskteste spor, Hey People! og This Is Your Life?, tar seg gjennom noen litt svakere øyeblikk, og avslutter i god måte Zoom In og to fine og langt roligere låter i form av H5 og Master Narcissist.

Pelbo har stort sett laget sterke låter, men kunne hatt godt av en ekstra finpuss på et par av låtenes oppstartsfaser. Det er likevel noe overraskende fett og friskt over å føle for å lettvekterheadbange og synge av full hals til tuba og kvinnevokal. Det faktum at Pelbo har startet med jazz og endt opp som overraskende god og radiovennlig poprock er grunn nok til å vekke en del oppmerksomhet i seg selv.



Pelbo på Myspace