For noen år tilbake ble jeg bergtatt av en låt på en CD som fulgte med det britiske musikkmagasinet Mojo. Tittelen var The Bottle, en ordentlig groovy sak fra 1973, og artistene Brian Jackson og Gil Scott-Heron. Dette ledet videre til undersøkelser på nettet for å få mer informasjon om denne duoen og deres utgivelser, sammen og hver for seg.

Et par album ble kjøpt inn, men så glemte jeg av mitt eget engasjement - helt til Gil Scott-Heron dukket opp med sin første utgivelse med originalt materiale på 16 år. Hva kunne den amerikanske musikkpoeten, som debuterte som musiker i 1970 og som siden da har produsert og utgitt musikk, spilt konserter og attpåtil vært arrestert en rekke ganger for besittelse og bruk av kokain, ha kommet opp med nå?

Jo, rett og slett et dyptgripende album som i ytterste konsekvens viser hvilken kraft musikk kan ha, som noe i seg selv, men mest av alt som noe politisk, opposisjonelt og selvfølgelig meningsfullt i den store sammenhengen. Gil Scott-Heron snakker og synger direkte til meg. Uten at min bakgrunn og mitt livsløp på noe som helst vis kan sammenlignes med hans, kan jeg glatt relatere til det han formidler. Til tross for, må man kunne si, svært motsetningsfylte liv, så er vårt verdensbilde helt på linje. Det er slike opplevelser man kan få når man leser en bok, ser en film eller hører et album som går rett inn i din egen regi av samfunnet og menneskene som lever i det, på godt og vondt. Det er da kunsten er aller størst.

Gil Scott-Heron er en mann med meninger, sterke meninger, og han er en stemme for svake og utsatte grupper, for undertrykte, tilsidesatte og oversette individer, for de som herskerne har hersket med, makta har presset lengre ned i gjørma som de allerede befinner seg i. Scott-Heron har alltid brukt ordene, ført men pennen eller fremført verbalt, til å uttrykke sine betraktninger over ulikhet og urettferdighet. De sosiale og politiske temaene, som for eksempel diskriminering, massekonsum og den hvite middelklassens ignoranse, Scott-Heron diskuterer og analyserer i sin musikk, i sin poesi, presenterer han i en blanding av ulike genre, blant annet jazz, blues, soul og hip hop. Det er interessant, lærerikt og rørende. Det er vittig, men også med en alvorlig tone. Hør bare på åpningen On Coming From A Broken Home (Pt.1), Me And The Devil, I´ll Take Care Of You, New York Is Killing Me og tittelsporet med flere.

I´m New Here er ingen enkel plate. Det er ikke en plate du setter på når lørdagskvelden skal akselerere, når noen blar i platehyllen din og spør om du har noe vorspiel-musikk, men en plate du spiller når livet en hverdag skal oppsummeres, når store spørsmål skal diskuteres. For det krever noe av deg å lytte til Scott-Heron og hans livsanskuelse. Når du derimot har gitt det tid, vil du tenke at fyren er jo genial, han har faen meg perspektiver. Den 19. mai kommer artisten til Oslo og du kan selv få oppleve ham fra scenen. Før den tid anbefaler jeg deg å gi I´m New Here rikelig med tid.



Hør Gil Scott-Heron på MySpace