Det skal sies at jeg aldri likte Sundførs debutalbum. Ikke bare var produksjonen fryktelig kjedelig, men de noe lystige og smått naive låtene klarte verken å fange min interesse, eller bære hennes overdramatiske stemme. Det var dermed ekstremt betryggende at The Brothel er et tydelig tegn på at hun har modnet mye siden sist, både som låtskriver og tekstforfatter, og funnet sin perfekte plass dypt inne i et ekstremt dystert lydbilde som gir en følelse av å sveve en plass i dødsriket.
For det skal sies, mesterhjerne Lars Horntveths produsentarbeid overgår det meste jeg noen gang har hørt. Episk og nærmest filmaktisk orkestrering møter intens synthpop i form av synther og trommemaskiner, og de glir nærmest inn i ett. Det er tilnærmet et underverk at den sinnsyke fusjonen av disse to løfter låtene til et ekstremt sterkt nivå. Selve instrumenteringen sørger likevel ikke for at Norges kanskje vakreste stemme og hennes tekster faller i skyggen. Det beste eksempelet på hvor langt Lars Horntveth har gått i sitt arbeid som produsent av Sundførs andre album er uten tvil It’s All Gone Tomorrow, som er kanskje platas beste spor, i hard konkurranse med tittelsporet, vel og merke.
Det er likevel noe som føles feil ved produksjonen. Det er godt mulig jeg undervurderer Susanne Sundførs evner som låtskriver og komponist, men The Brothel fremstår i blant mer som hans verk enn hennes, og man kaster tankene i retning av hvordan mye hip-hop gjennomføres, der Sundfør har stått for det tekstlige og vokalmessige, mens Horntveth har skapt musikken. Det virker ikke slik med alle låtene, der tittelsporet og Black Widow stort sett fremstår som hennes verk, men når ting tar helt av sted med It’s All Gone Tomorrow er det lite som skulle tyde på at det er noe så stort Susanne har skrevet. I all hovedsak er ikke dette et problem i seg selv, ettersom det har ført til at The Brothel har blitt et av de mest interessante norske popalbumene på en god stund. Selv om det muligens hadde blitt en kjedeligere skive, så hadde det vært interessant å høre hvordan låtene hørtes ut før Horntveth berørte dem med gullfingrene sine. Det vil sannsynligvis være disse, mer skisserte låtversjonene man vil bli servert i livesammenheng.
Det eneste tilfellet der The Brothel viser noen tegn til svakheter er siste spor, Father Father, som er såpass kjedelig at den på ingen måte fortjener å være en del av plata, og kunne for enhver pris vært sløyfet bort.
The Brothel er likevel et fantastisk popalbum, med gode låter fra start, og nesten helt til slutt. Dette er et album som på mange måter også kan virke som kunstmusikk. Dette vil uten tvil bli noe tungt å svelge for noen, men for min, og sannsynligvis de aller fleste sin del er dette et verk som får vist hva Susanne Sundfør kan få utrettet, både på egen hånd og med hjelp fra Lars Horntveth.
Susanne Sundfør på Myspace
