Turin Brakes – Outbursts
Tilbake til fortiden
Det åpner forrykende med uptempo-låta Sea Change som fra den akustiske introen bygges opp og avsluttes i et episk fullformat. Vi serveres akustisk power-pop, hvor det legges det lag på lag og toppes med symfonikere så det nesten bærer over i det svulstige. Vellykket? Ja definitivt, men resten av skiva når desverre ikke førstesingelen til hoftefeste, selv om det er flere gode tilløp.
Etter en suggerende og rytmisk åpning trekkes vi inn i det akustiske universet duoen er mest kjent for. På Mirror blir vi med på et røvertokt hvor det stjeles hemningsløst fra avdøde Elliott Smith. Vakker folkpop får vi også på Rocket Song, hvor vi hører et lite ekko av Jeff Buckley, mens The Invitation er lyden av drømmepop med vokalharmonier, dempet piano og som alltid med et grunnfjell av akustiske gitarer. Og herrene Olly Knights og Gale Paridjanian kan sine strengeinstrument for albumet oser til tider av lekkert og raffinert gitarspill.
Men det kan virke som de gode og orginale ideene tar slutt for på siste halvdel av skiva synker duoen stadig dypere inn i det lavmælte, noe anonyme utrykket, hvor det er en påfallende mangel på låter som stikker seg fram. Verken Embryos og Never Stops er uten kvalitet, men det bringer tankene til Travis på sitt mest kjedelige. Først mot slutten våkner det til liv på tøffe Radio Silence hvor det er alt annet enn stille når Turin Brakes for en sjelden anledning plugger de elektriske gitarene og bryter mønsteret. Forfriskende, selv om låta kanskje ikke passer inn i helheten dersom det er viktig.
London-trubadurene i Turin Brakes har siden debuten med The Optimist LP i 2001 vært en spydspiss innenfor den akustiske bølgen som fra årtusenskiftet fikk fortjent oppmerksomhet. Her inkluderes Kings of Convenience som treffende erklærte at Quiet is the New Loud, og med det satt ord på hva den nye visepopbølgen blant annet handlet om. Lavmælt og akustisk pop fikk sin rennessanse. Og suksessen lot ikke vente på seg. Ikke minst britiske musikkjournalister har trykket flere av eksponentene til sitt bryst, og gitt næring til en sjanger som fortsatt nyter stor respekt blant et publikum som garantert har et utvalg av Simon & Garfunkel i samlingen.
Outbursts gjør på ingen måte skam på sjangeren og den ellers fine back-katalogen til Turin Brakes, men den bringer heller ikke mye nytt til torgs. Ved neste korsvei kan duoen gjerne utforske landskapet Sea Change tar oss inn i. Og det er fullt mulig å si ja til begge deler. Både introvert dempet visepop og låter som krever det store formatet og de større scenene.
Turin Brakes nettside
Turin Brakes på MySpace
Etter en suggerende og rytmisk åpning trekkes vi inn i det akustiske universet duoen er mest kjent for. På Mirror blir vi med på et røvertokt hvor det stjeles hemningsløst fra avdøde Elliott Smith. Vakker folkpop får vi også på Rocket Song, hvor vi hører et lite ekko av Jeff Buckley, mens The Invitation er lyden av drømmepop med vokalharmonier, dempet piano og som alltid med et grunnfjell av akustiske gitarer. Og herrene Olly Knights og Gale Paridjanian kan sine strengeinstrument for albumet oser til tider av lekkert og raffinert gitarspill.
Men det kan virke som de gode og orginale ideene tar slutt for på siste halvdel av skiva synker duoen stadig dypere inn i det lavmælte, noe anonyme utrykket, hvor det er en påfallende mangel på låter som stikker seg fram. Verken Embryos og Never Stops er uten kvalitet, men det bringer tankene til Travis på sitt mest kjedelige. Først mot slutten våkner det til liv på tøffe Radio Silence hvor det er alt annet enn stille når Turin Brakes for en sjelden anledning plugger de elektriske gitarene og bryter mønsteret. Forfriskende, selv om låta kanskje ikke passer inn i helheten dersom det er viktig.
London-trubadurene i Turin Brakes har siden debuten med The Optimist LP i 2001 vært en spydspiss innenfor den akustiske bølgen som fra årtusenskiftet fikk fortjent oppmerksomhet. Her inkluderes Kings of Convenience som treffende erklærte at Quiet is the New Loud, og med det satt ord på hva den nye visepopbølgen blant annet handlet om. Lavmælt og akustisk pop fikk sin rennessanse. Og suksessen lot ikke vente på seg. Ikke minst britiske musikkjournalister har trykket flere av eksponentene til sitt bryst, og gitt næring til en sjanger som fortsatt nyter stor respekt blant et publikum som garantert har et utvalg av Simon & Garfunkel i samlingen.
Outbursts gjør på ingen måte skam på sjangeren og den ellers fine back-katalogen til Turin Brakes, men den bringer heller ikke mye nytt til torgs. Ved neste korsvei kan duoen gjerne utforske landskapet Sea Change tar oss inn i. Og det er fullt mulig å si ja til begge deler. Både introvert dempet visepop og låter som krever det store formatet og de større scenene.
Turin Brakes nettside
Turin Brakes på MySpace
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>
Marika Hackman - Big Sigh
På sitt første album på 5 år er Marika Hackman tilbake med et album som kan best beskrives som trygt. >>