Soup var opprinnelig et enmannsorkester, men Erlend Viken har på plata fått med seg tre til på bass, trommer og sampler. Det landskapet Soup dyrker er tidvis deilig og magisk, men låtene varierer i dybde. Er man tålmodig gjennom de to første låtene, blir plata bedre og innfrir forventningene man kanskje har til plateselskapet How is Annie Records, som også har utgitt Kråkesølv og Little Hands of Asphalt. Tredjelåta In memory of Richard Wright er mindre overfladisk, og mye mørkere. Dette er et lydbilde jeg mener er heldig for Soup. Mot slutten av plata blir det nærmest dansbart med Utopia, før det roer seg helt ned igjen med den mørke The roots are decaying pt 2. I alt et varierende og langt førstealbum.
Andreplata åpner derimot mye bedre med She had set out to find the sun, som er ei utrolig fin låt på grensa til magisk. Det instrumentale er pumpende og sørgmodig, og jeg skulle ønske vokalen aldri fant sted. Men vokalen kommer, og det som antakeligvis skal være hjerteskjærende, blir kjedelig. 0805 er en ballade uten særlig sjel eller melodi, det blir noe rotete og overambisiøst. Men av og til dukker det opp fint pianospill på Glaciers, eller suggerende rytmer som på sistelåta We Share the Same Breath pt 2.
Jeg skulle ønske Soup kjørte mer på det elektronikabaserte landskapet de til tider mestrer så bra. Children of e.l.b blir dratt ut til det kjedsommelige. Allikevel vil jeg rose Soup, for det skal være lov til å være litt ambisiøs. Tidvis er det jo nesten litt magisk.
Soup på Myspace
