Den gang slapp The Dillinger Escape Plan sitt debutalbum i form av den ekstremt brutale og psykotiske Calculating Infinity. Den gamle fansen har siden den gang utskjelt bandet for å ha tatt en langt mindre intens vei med sin forrige utgivelse Ire Works, der de plasserte seg i en langt mer melodisk og tilgjengelig stol, samt la sin elsk på en overraskende velfungerende bruk av elektronikk, og av den grunn selvsagt kalt bandet for ”sellouts”.
Nå er nok jeg ute av stand til å rope følgende til den gamle fansen: "Idioter, hold kjeft! Dere tar feil. Ire Works er en utrolig god skive!", ettersom det var nettopp Ire Works fra 2007 som førte til at jeg oppdaget dette bandet.
En ting er i hvert fall sikkert, The Dillinger Escape Plan har blitt hardere igjen med sitt fjerde album, Option Paralysis, samt i store trekk takket farvel til elektronikken. Ikke bare vil dette tilfredsstille den sure, gamle fansen, men også oss som falt stort for bandets meloditeft. Med Option Paralysis har New Jersey-gjengen nemlig perfeksjonert sin egen signatur. Ved hjelp av deres fantastiske evne til å lage svært progressiv musikk, så glir de rabiate og tekniske mathcorepartiene med jazzrytmer helt naturlig inn i de langt mer melodiøse alternative metallpartiene, for så å hoppe videre til headbangerpartier med mektige gitarriff.
Dette kommer ikke bare frem med singelen Farewell, Mona Lisa, men også bandets kanskje mest komplette låt så langt, Widower. Den starter som loungejazz og ender opp som et stort, jævlig monster av en hardcorelåt. Plata avsluttes i tillegg med Parasitic Twins, som blir drevet av strykere, elektronikk og piano. Overveldende, for å si det mildt.
Låtene er fra start til slutt kort sagt knallsterke, selv om det er korte og brutale Converge-aktige låter, som Good Neighbor og Crystal Morning, eller låter som kombinerer dette med storslåtte og allsangvennlige Faith No More-partier, som Chinese Whispers og Gold Teeth on a Bum, som er blant platas beste. Tross i kanskje ikke like sterke enkeltlåter som blant annet Sunshine The Wolf, så er Option Paralysis med andre ord tvers igjennom en triade med høydepunkter av eksperimentell metall.
Jeg skal ikke nekte for at jeg er en ekstremt stor fan av The Dillinger Escape Plan, og at det er et av mine favorittband innen metallsjangeren, men det har vært vanskelig å skulle anmelde Option Paralysis. Dette er på ingen måter et band det er lett å skulle forholde seg til, med låter som tross i å bevege seg innen en hard sjanger, har feite merker av langt mykere saker i tillegg. Det er sannsynligvis et tydelig tegn på at Option Paralysis muligens kan bli noe pompøst for et nytt publikum, når selv halvgamle fans må høre gjennom et album dobbelt så mye som man ellers må med utgivelser for å bygge seg opp en fullverdig oppfatning. Jeg lar det bli The Dillinger Escape Plans eneste svakhet, for bortsett fra at Option Paralysis og bandet som et helhetlig konsept er så forbannet vanskelig å fordøye, så har et av planetens beste metallband nettopp ferdigstilt sitt så langt beste verk.
