Det gjør sitt til at man sitter med 10 herlige spor som beveger seg mellom drømmende 60-talls psykedelia, vakre Beach Boys harmonier, som dog har blitt gjort en anelse mørkere enn hva surfeguttene fra L.A. hadde, og en alternativ pop som bare skaper glede, glede og mer glede. Hva mer kan man egentlig ønske seg?
Det eneste svaret på det må være at platen skulle fortsette ut i det uendelige, for dette er en utgivelse man skulle ønske aldri nådde slutten. Dessverre gjør den det etter kun drøye 46 minutter, og forutenom det småkjedelige sistesporet The Lonely Moan, så leverer The Besnard Lakes et himmelsk, herlig produkt, der høydepunktene kommer på rad og rekke.
Åpningen med del 1 og 2 av Like The Ocean, Like The Innocent er allerede nevnt, og videre følger den vakker oppbygde Chicago Train, singelen og fussperlen Albatross, rocka Glass Printer, før de igjen roer det ned til det helt vakre med nok en todelt låt, Land Of Living Skies, der del 2 (The Living Skies) leverer platens beste gitarsolo. Herlig.
Videre fortsettes det med And This Is What We Call Progress, som bare vokser og vokser for hver nye gjennomhøring, før man kommer til platens beste, Light Up The Night. Det er allerede nevnt at man skulle ønske at platen aldri ville ta slutt, og denne låten er hovedgrunnen til det. Som nestsiste spor på platen blir de nærmere sju og et halvt minuttene det tar å komme gjennom denne låten ren ekstase, der den rolig bygger seg opp med gitar og piano, Jace Laseks vakre vokalharmonier, litt cymbaler, før strykerne kommer perfekt inn etter vel fire minutter, mens resten av bandet tar den opp enda noen hakk da de kommer inn et halvt minutt senere. Uten tvil årets beste låt til nå.
PS: The Besnard Lakes spiller på Mono 6. april.
The Besnard Lakes
The Besnard Lakes på myspace
