Allerede fra første bass-strofe blir man betatt, og man blir ikke mindre våryr av det velspilte fuzzgitar-riffet som slenger seg på, den tilbakelente vokalen eller 16-dels hi-haten som kiler i bakgrunn. Refrenget og oppbygningene sitter som det alltid gjør på Hiawata!-låter, et mellomspillet som byr på forførende kassegitar- og pianospill, samt et klimaks som setter de fleste følelser i sving. Jeg får lyst til å smile og le, synge og danse, gråte av glede og legge meg ned på gresset og bare skåle for livet.
Måtte kombinasjonen Hiawata! og vår vare evig. Det blir riktignok trekk for at vi må vente helt til høsten for å høre fortsettelsen og fullengderen Blondes On Blacks: Blacks On Blondes pt. II, men dere tar den? Dere er jo tross alt Oslos gemeste band.

Hiawata! på Myspace