De siste fire årene har man like sikkert som at blåveisen og hestehoven spretter frem i veikanten og den første utepilsen er i anmarsj, vært sikre på at de ukronede prinsene av Oslos musikk-miljø kommer med nytt, deilig og friskt materiale, som det lang vei lukter sol, sommer og skyfri himmel av. Og i år er intet unntak. The Deep End høres kanskje ut som en mørk og regntung metall-låt om død og fordervelse, men er i følge bandet selv det beste de noensinne har gjort. Om det er et billig PR-stunt vet ikke jeg, uansett har Hiawata! gjort det igjen og skapt fire minutter med pop-magi som både Teenage Fanclub, Pavement og Television Personalities ville vært misunnelige på, og er den låten Shout Out Louds manglet på sitt siste album som hadde gjort det til et mesterverk.

Allerede fra første bass-strofe blir man betatt, og man blir ikke mindre våryr av det velspilte fuzzgitar-riffet som slenger seg på, den tilbakelente vokalen eller 16-dels hi-haten som kiler i bakgrunn. Refrenget og oppbygningene sitter som det alltid gjør på Hiawata!-låter, et mellomspillet som byr på forførende kassegitar- og pianospill, samt et klimaks som setter de fleste følelser i sving. Jeg får lyst til å smile og le, synge og danse, gråte av glede og legge meg ned på gresset og bare skåle for livet.

Måtte kombinasjonen Hiawata! og vår vare evig. Det blir riktignok trekk for at vi må vente helt til høsten for å høre fortsettelsen og fullengderen Blondes On Blacks: Blacks On Blondes pt. II, men dere tar den? Dere er jo tross alt Oslos gemeste band.






Hiawata! på Myspace