Good things comes to those who waits synger Rouse på vakre Sweet Elaine. Men kanskje han skulle latt oss vente litt lenger, for oppfølgeren til den noe bleke Country Mouse City House fra 2007 er ikke så god som karrierehøyderne 1972 og Nashville.

Rouse er en låtsnekker av rang, og har et høyt bunnivå, men El Turista skuffer noe og havner i hyllen med påskrift ordinært. Det er naturlig og friskt at Rouse på sin åttende langspiller ønsker å forsøke nye retninger, og El Turista er på mange måter en flott utført sjangerøvelse. Likevel er det for lite som engasjerer og beveger på skiva selv om den nok kan fungere som soundtracket til late stranddager. For El Turista er definitivt lyden av sommer. Du kan nærmest kjenne den svale brisen på en hvitmalt terrasse ved Middelhavet. Noe som ikke minst forsterkes ved at nesten halv albumet er sunget på spansk. Det gjør forresten Rouse på en helt utmerket måte.

Singer/ songwriteren fra Nebraska har for lengst nærmest gjort spanjol av seg og slått seg ned i Valencia, men skiva er likevel innspilt i Nashville, med sin faste produsent Brad Jones. Skiva har som nevnt fått et sydlandsk preg hvor Rose tar oss med på avstikkere til Brasil og Cuba. Det er Getz/ Gilberto, bossanova, Buena Vista Social Club og en dash Paul Simon. I Will Live On Island ligger tett opp til lydbilde på klassikeren Graceland. Og Rouse legger ikke skjul på sine inspirasjonskilder. Han vet han har tatt en sjanse, men artister med et så trofast publikum som Rouse, kan tillate seg slike avstikkere. Det er som om han vet at han kommer fra det med æren i behold.

Det er tidvis rikt orkestrert og nydelig arrangert, og det er vanskelig ikke å la seg imponere over musikaliteten til Rouse. Låtene krydres gjerne med litt fløyte, saksofon, noen strykere og piano. Men det er som om han i sin idérikdom og i sin uttrykksform har fjernet seg fra å lage melodier med originalitet og særpreg. Isteden virker Rouse for øyeblikket noe fortapt i sine nye oppdagelser. Noe er uansett forsvunnet på veien for det er få, om noen kutt, som bli værende med meg etter at siste låt på El Turista toner ut. Og det oppleves som en svakhet, for det er lov å ønske seg noe mer enn stemninger.






Nettsiden til Josh Rouse