Etter å ha levert et av de sterkeste svenske indiepop-albumene gjennom tidene med Our Ill Wills fra 2007, er Stockholmsbandet Shout Out Louds omsider tilbake. Mer stilfullt og sikrere enn noen gang, men også treigere og kjedligere enn noen gang, uten at det behøver å være negativt. Det høres kanskje rart ut at kjedelig kan være kult, men Shout Out Louds føyer seg med Work inn i rekken av band med merkelappen "kjedelig indie", som for eksempel Fleet Foxes og Death Cab For Cutie har, men som må understrekes er en fin ting. Og da var det kanskje ikke tilfeldig at Shout Out Louds valgte nettopp Phil Ek til å produsere bandets tredje album, mannen som står bak flere The Shins- og Band of Horses-album, som igjen er "kjedelig indie". Men det er jo ikke feil det, gå fra å tulle og tøyse med Peter Bjorn and John, skrangle med Caesars og drikke øl med I’m From Barcelona, til å bruke blazer, kamme håret og drikke te med The Shins. Det er nesten så man kan bruke klisjeen at de har blitt voksne og slått seg til ro.

Nostalgisk til verks lirer Adam Olenius av seg åpningsstrofen ”I do remember/like a punch in the face/I never felt so alive since 1999”. Tilbakelent og elegant utført, akkompagnert av smellvakker pianoklimpring, en umiskjennelig poprytme og svevende gitarlyder som sniker seg inn. Men det hele er bare en oppbygning til det som må være den beste enkeltlåten til Shout Out Louds noensinne, nemlig Fall Hard. Det er like enkelt som det er genialt. En sjenert og naiv liten popperle, med klingende rene og detaljrike gitarer, et mellomparti med utsøkt og varmt samspill mellom trompet og klarinett (hvor kom det fra liksom?), og et refreng som slår alt Shout Out Louds har gjort tidligere. Jeg får fortsatt frysninger av musikkvideoen ved å se inn i de uskyldige øynene til Olenius og føle på den kombinasjonen av frykt og glede det må være å gjøre sin første tv-opptreden som nystartet band på turné.

Videre faller låtene litt ned i intensitet og til tider oppleves som noe anonyme. Det er fortsatt harmonisk og vakkert å høre på, stemningsfullt og fulle av overraskelser, men allikevel havner flere og flere låter utover i den berømte glemmeboken, som Play The Game, Candle Burned Out, Too Late Too Slow og Moon. Det er fint der og da, men ingen langvarig følelse. Da er det godt at Show Me Something New sniker seg inn mot slutten. En låt og et gitarriff som bare skriker etter sommer og sol, lange bilturer med solbriller og vind i håret langs en åpen slette med gode venner. ”Radio daylight, radio darkness/radio darkness, radio silence/show me something new, show me something new” synger Olenius, og jeg lurer på hvordan selv The Drums skal kunne lage en mer fengende The Cure-inspirert sommerhit enn dette.

For selv om ikke Shout Out Louds greier å holde intensiteten oppe gjennom hele Work, så liker jeg den nye sofistikerte stilen, det rene og pene uttrykket med varme og avslappende lune toner. Det blir nesten som indiemusikk for snobber, såfremt man kan være snobb og høre på indie da. Ikke vet jeg, men du skjønner sikkert hva jeg mener.



Shout Out Louds på Myspace
Intervju med Shout Out Louds