Laura Marling – I Speak Because I Can
Den nye folkdronningen?
At britiske Laura Marling har et talent utenom det vanlige befester I Speak Because I Can ettertrykkelig. Andreskiva løfter henne opp i den øverste divisjonen, og alt tyder på at unge Marling vil etablere seg i det ypperste sjiktet. Folksjangeren har fått et nytt stjerneskudd, og hun er knapt fylt 20 år!
Til det kjedsommelige må nok Marling finne seg i å bli koblet til Joni Mitchell. Det er ikke til å unngå, for det er noe av den samme kraften i det musikalske uttrykket. Kan hende det blir Marling som lager en Blue for 2000-tallet? Men den musikalske arven virker å være større, for her er det spor av Nick Drake og Rickie Lee Jones. Aimee Mann og Martha Wainwright er andre referanser.
Marling er ikke noe jenterom-fenomen, selv om MySpace-koblingen som førte til platekontrakt kan tyde på det. Marling har gått en god skole hos Noah and The Whale før hun valgte å gå sin egen vei. Den er riktignok brolagt med gode hjelpere, for I Speak Because I Can er definitivt ikke noe enkvinnesverk selv om hun selv står for låtskrivingen. God drahjelp har hun blant annet fått fra sine åndsfrender Mumford & Sons som utgjør backingbandet. I tillegg har meritterte og rutinerte Ethan Jones tatt på seg produsentjobben. I den senere tid har han blant annet jobbet med Kings Of Leon og Ryan Adams.
Den akustiske gitaren til Marling preger skiva som krysser grenser mellom pop, viser og folk. Men det mest særpregede instrumentet er stemmen til Marling. Her kommer tilsynelatende hele følelsesregisteret til uttrykk. Ballet sparkes i gang med den intense og mørke banjolåta Devil’s Spoke. Men vi får også nakne og helakustiske låter som Made By Maid og What He Wrote. Andre ganger får gitaren selskap av dempede strykere og fløyte. Det er stort spenn og variasjon. Her er mye krydder for ørene i form av fine detaljer og lekre arrangementer.
Modent og voksent er merkelapper som har blitt hengende på Marling siden den oppsiktsvekkende debuten Alas I Cannot Swim fra 2008. Og det er ingen grunn til å ta dem av riktig ennå. Marling er ennå bare i starten og virker nærmest å flomme over av gode ideer for det er varslet en oppfølger allerede innen utgangen av året. Bare det er en sjeldenhet i disse velkalkulerte tider. Men det er all grunn til å glede seg til fortsettelse.
Laura Marling.com
Til det kjedsommelige må nok Marling finne seg i å bli koblet til Joni Mitchell. Det er ikke til å unngå, for det er noe av den samme kraften i det musikalske uttrykket. Kan hende det blir Marling som lager en Blue for 2000-tallet? Men den musikalske arven virker å være større, for her er det spor av Nick Drake og Rickie Lee Jones. Aimee Mann og Martha Wainwright er andre referanser.
Marling er ikke noe jenterom-fenomen, selv om MySpace-koblingen som førte til platekontrakt kan tyde på det. Marling har gått en god skole hos Noah and The Whale før hun valgte å gå sin egen vei. Den er riktignok brolagt med gode hjelpere, for I Speak Because I Can er definitivt ikke noe enkvinnesverk selv om hun selv står for låtskrivingen. God drahjelp har hun blant annet fått fra sine åndsfrender Mumford & Sons som utgjør backingbandet. I tillegg har meritterte og rutinerte Ethan Jones tatt på seg produsentjobben. I den senere tid har han blant annet jobbet med Kings Of Leon og Ryan Adams.
Den akustiske gitaren til Marling preger skiva som krysser grenser mellom pop, viser og folk. Men det mest særpregede instrumentet er stemmen til Marling. Her kommer tilsynelatende hele følelsesregisteret til uttrykk. Ballet sparkes i gang med den intense og mørke banjolåta Devil’s Spoke. Men vi får også nakne og helakustiske låter som Made By Maid og What He Wrote. Andre ganger får gitaren selskap av dempede strykere og fløyte. Det er stort spenn og variasjon. Her er mye krydder for ørene i form av fine detaljer og lekre arrangementer.
Modent og voksent er merkelapper som har blitt hengende på Marling siden den oppsiktsvekkende debuten Alas I Cannot Swim fra 2008. Og det er ingen grunn til å ta dem av riktig ennå. Marling er ennå bare i starten og virker nærmest å flomme over av gode ideer for det er varslet en oppfølger allerede innen utgangen av året. Bare det er en sjeldenhet i disse velkalkulerte tider. Men det er all grunn til å glede seg til fortsettelse.
Laura Marling.com
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>
Marika Hackman - Big Sigh
På sitt første album på 5 år er Marika Hackman tilbake med et album som kan best beskrives som trygt. >>