Snart fem år har gått siden den sjalbefengte semieksentrikeren Emil Nikolaisen og hans venner gav ut sitt selvtitulerte debutalbum, hvor bandet i aller høyeste grad befestet seg som landets gudfar innen støypop, samt ble hyllet av norske og utenlandsk musikkpresse. Selv om stort sett alle bandmedlemmene har blitt byttet ut med blant annet Ådne Meisjord fra 120 Days og Øystein Sandsdalen fra Le Corbeau, så går Serena-Maneesh fortsatt i shoegazepionerene My Bloody Valentines fotspor, med kosmiske mengder gitarstøy, aggressiv tromming og utydelig vokal. Alt for å pakke et helt sjukt mektig lydbilde rundt popmusikk.

Siden den gang har Emil Nikolaisen dratt med seg sin søster Hilma og sine nye makkere i en hemmelig bunker i Oslo, der bandet (i hovedsak Emil) har brukt sinnsyke mengder tid på å gjøre Abyss In B Minor perfekt – noe den, dessverre, ikke er.

Det er ingen hemmelighet at Emil Nikolaisen er en mann ekstremt opptatt av detaljer, og selv om det er Serena-Maneesh sin sterkeste side, så kommer det frem på denne plata at det også deres svakeste. Fordi Emil bruker helt absurd lang tid på smådetaljer i låtene, som å spille gitaren inn baklengs på en kassettopptaker, så virker det som om han iblant glemmer det viktigste: melodiene. For selv om Abyss In B Minor inneholder låter og melodier som med enkelhet utkonkurrerer stort sett alt som er å finne på debutalbumet, så svikter albumet tidvis med at Emil ser ut til å ha glemt vekk viktigheten av melodiene i bunnen. På grunn av dette mister man tidvis interessen av låter som Melody For Jaana og Magdalena (Symphony #8), mens D.I.W.S.W.T.T.D. er og blir et vassent stykke musikk. En god innpakning gjør at ting ser langt mer innbydende ut, men det betyr dessverre ikke at det man finner under innpakningspapiret er så fantastisk flott. Jeg har ikke noe ønske rundt det å diskutere om herr Nikolaisen prøver å skjule mangel på gode melodier med en helt fantastisk og velkonstruert innpakning – jeg tror bare han har glemt vekk det viktigste elementet av alle i sitt noe fetisjistiske forhold til smådetaljene – melodiene.

Selv om et knippe av låtene på plata er velsignet med uante kvaliteter, som åpningssporet med sitt tungt psykedeliske og drømmende krautrockdriv, ekstremt aggressive og platebeste Reprobate! og bluespunk-aktige Blow Yr Brains In The Morning Rain, så blir likevel helheten en noe skuffende affære. Kanskje ikke så merkelig, med tanke på at forventningene i forkant har vært mild sagt høye. Mye takket være det absolutt nydelige førstealbumet, men også med tanke på hvilke låter Nikolaisen & Co. har fristet med i forkant. Likevel – så føler jeg at man burde kunne forvente at de kun åtte låtene man finner på plata skulle hatt et jevnere nivå, spesielt med tanke på hvor mye arbeid det er lagt inn i dette.

Det høres kanskje ut som ufortjent mye sutring – og det er det. Abyss In B Minor er og blir en god plate, som kun blir kvalt i sine egne store forventninger og dårlige rettferdighet i balanseringen av detaljene.