Først hadde han ikke tenkt å si noe. Han manglet låter, hadde bare noen rare titler og skisser etter forrige utgivelse, dobbeltalbumet 22 Dreams fra 2008. Men en verden i ubalanse og et britisk samfunn uten politisk og kulturell integritet, gjorde at 52-åringen ikke lenger klarte å holde kjeft. Weller ble nødt til å kommentere de udemokratiske prosesser fra myndighetenes side som overser oponionens meninger, som blant annet invasjonen av Irak. Weller måtte ta et oppgjør med den smakløse underholdningsindustrien. Weller fikk behov for å formidle levd liv fra å være ung med en fremtid, til å bli gammel uten å vite hva nå. På tide med en vekkelse, tenkte han og begynte sammen med samarbeidspartner Simon Dine å teste ut ideer til nytt album. Målet var enkelt: Lage en urban og tøff plate med et metallisk lydbilde i håp om å gni søvnen ut av øynene på nasjonens autoriteter og engasjere dens befolkning. Det oppgitte ansiktsuttrykket, som jeg alltid har sett, kommer endelig til uttrykk i form av politisk bevisste låter som det oser spilleglede av. Om Weller ikke lykkes med sin vekkelse, har han i alle fall levert en rock´n roll-parole fulladet av aggresjon og klare budskap. Den er uansett til ettertanke.
Wake Up The Nation har blitt en plate som rocker, som har et mer direkte uttrykk i det musikalske og det lyriske, enn tidligere utgivelser. Flesteparten av låtene er i underkant av to og tre minutter og er denne gangen mer gitarbasert, hardtslående og utadvendt. Det er mye mer bulder fra ´The Modfather´ både i stemme- og instrumentbruk, noe som også krever tilstedeværelse som lytter. Det er ingen enkel plate til tross for at Weller har hentet frem rockeren i seg igjen, om du skulle tro det. Her er låter med varierte skifter og et støyende lydbilde som på den ene siden tilfører noe interessant, som om rabalderet symboliserer Wellers aggresjon, men som også kan være litt irriterende fordi det ødelegger for kontinuiteten i låtene. Disse motsetningen river i meg litt for ofte til at lar jeg meg totalfrelse av Wellers forkynnelse.
Men jeg kan nesten gå på vannet etter låter som Moonshine, Wake Up The Nation, No Tears To Cry, Find The Torch, Burn The Plans, Aim High og Up The Dosage, så hva betyr vel enkelte irritasjonsmomenter da? Jeg er våken og går gjerne sammen med Weller i protest mot det bestående hykleriet som eksisterer på alle samfunnsnivåer. Rock´n roll kan heldigvis ennå bidra til slike fristelser.
Paul Weller på MySpace
