Det er fortsatt den sumpete bluesen å spore når Dan Auerbach plugger inn gitaren og Patrick Carney setter seg bak trommesettet. Ikke noe poeng i å endre en vinneroppskrift. Samtidig så demper Auerbach fuzz- og wah-wah-gitaren og den megafoniske vokalen på store deler av duoens sjette album, som for det meste er innspilt i legendariske Muscle Shoals Sound Studio i Alabama (Aretha Franklin, Wilson Pickett og The Rolling Stones bl.a.). Psykedeliske tangenter, bass og perkusjon fyller også lydbildet. Resultatet har blitt et unikt album som kommer til å løfte bandet til nye høyder.

Den første delen av Brothers er bluesrock i den mer velkjente The Black Keys-stilen, selv om antydninger til soulkløe er å spore i Auerbachs fingre og stemme og Carneys stikker. Suggerende låter som fenger som faen, spesielt Next Girl, Tighten Up og Howlin´ For You. Det virker nesten utopisk at bandet skal ha enda mer å by på. Dette er jo genialt! Kan det virkelig bli bedre?

Det kan og det gjør faktisk det, etter min mening. Etter instrumentale Black Mud utvider duoen nemlig repertoaret og leverer noen skikkelige perler hvor Auerbach virkelig viser sin kapasitet som vokalist. The Only One, Too Afraid To Love You, Ten Cent Pistol, I´m Not The One og These Days er storartet låtskriving plassert innenfor soulseksjonen i større grad enn svampbluesen. Kanskje blir disse låtene litt for rolige for den hardbarka The Black Keys-fansen, men på den annen side representerer de en musikalsk utvikling som viser bandets genialitet og evne til å innta nye posisjoner. Sinister Kid, Unknown Brother og Jerry Butler-coveren, Never Gonna Give You Up, må også trekkes frem som låter det er herlig å digge.

The Black Keys er bare to, men har mer enn fire bein å stå på. Brothers vil skaffe bandet oppmerksomhet fra et større og bredere publikum. Det gjør ingenting så lenge de ikke utvider besetningen også.





NB!
Albumet slippes 18. mai.

The Black Keys på MySpace