Den søte 90-talls inspirerte elektropopen baner også grunnlaget for oppfølgeren, men en smule tammere. Mänskligheten er strippet for de gode tunge technorytmene som gjorde debutalbumet så fengende. Karlsson er fortsatt en karakter man lett forelsker seg i, med den karakteriske måten han synger på. Sukkersøte melodier på skånsk dialekt.
Albumet åpner lovende med ”It Began In Hässleholm”(der Karlsson er født og oppvokst). En tung electrosynth vrenger av gårde på en enkel trommebeat, der ordene ”It Began In Hässleholm” gjentas over og over. Singelen ”När Planeterna Stannat” er for så vidt spiselig, men det blir litt Håkan Hellström over det. Her finner man autentisk trommesett, bass og gitar. Med andre ord, litt for mye pop, og litt for lite av de herlige electro-elementene. Ninsun Poli som mer eller mindre har blitt fast inventar på livesett(ved siden av Andreas Tiliander), er gjestevokalist på ”Mitt Bästa”. En grei låt, med åpenbare referanser til 90-talls dance. Det er varm produksjon, som lokker fram dansefoten.
Så kommer skuffelsene på løpende bånd. ”Djungelns Lag” er teit, og setter i gang en rekke låter midt på skiva som de kunne klart seg uten. Rare komposisjoner, overambisiøse melodilinjer. Veldig halvveis rett og slett. . ”Vems Lilla Hjërta Flyger” har en rå intro, men det ender corny. ”Det Var Jag” kommer etter hvert som en reddende engel og redder litt av inntrykket. Med en pulserende beat, drivende bass og innlevende vokal gjør Familijen her albumets beste spor.
Det ender veldig halvveis for Familijen denne gang. Den skandinaviske Synthpop-kongen Johan T. Karlsson har alt som skal til for å lykkes. Han lagde et fantastisk debutalbum, med oppfølgeren sliter med umotiverende melodier og for lite trøkk. Denne går dessverre i glemmeboka, selv om den inneholder enkelte perler. Er ikke mye som snurrer i skallen av det her…
Familjen på Myspace
