I så måte stikker Blood Command seg betydelig ut – deres riff er storslagne og tunge, dog både dansbare og ekstremt catchy. Slik er også låtene i seg selv, for selv om man i all hovedsak blir servert hardcorepønk slik Fysisk Format, som distribuerer denne plata, virkelig har vist at de kan levere med sine artister, så byr Blood Command på det som muligens er det mest tilgjengelige fra nevnte label, der låtene er smurt inn i semi-popmelodier og en udiskutabel allsangfaktor slik at det har endt opp svært fengende.
All honnør til de to karene som står for det instrumentale - Yngve Andersen med sine komplekse riffmonstre og Sigurd Haakaas som dasker på slagverket som en kortvokst gud – men bandets virkelig høydepunkt hva bandmedlemmer angår er Silje Tombre, som leverer et vokalarbeid uten sidestykke. Det ene sekundet skriker hun som en innbitt og ekstremt forbannet heks, det neste synger hun klokkeklart og vakkert, men med den samme underliggende aggresjonen.
Likevel, selv om melodiene er udiskutabelt tilgjengelige, så byr Blood Command på en ganske stor kompleksitet, der låtene sjeldent går i samme spor lenge før de kastes inn i taktskifter og nye vendinger – dog på svært naturlig vis, slik at lytteren har null problem å følge med.
Tross i dette, så varer sjeldent låtene særlig lengre enn to-tre minutter, og for eksempel gir Double T ’n’ Tokyo seg før klokka har slått ett minutt. Tross i at låtene er knallsterke og småkompliserte gjennom hele plata, så er det virkelige store høydepunktet den avsluttende Every Exception Has A Rule – et monster uten like, som kjører et langt progressivt løp på hele ni minutter. En storslagen, kompleks og likevel, o så fengende og tilgjengelig låt.
Blood Command har allerede gitt ut to EP-er, men nå var det virkelig på tide at trioen fikk ut debutalbumet sitt – for maken til så tilgjengelig og kompleks pønk som dette skal man lete lenge etter. Det høres kanskje absurd ut, men det er mulig fans av Paramore og meg kan ha funnet enn felles kjærlighet.
Blood Command på Myspace
