Nå har jeg imidlertid lyttet gjennom Wovenhands album siden den selvtitulerende debuten i 2002. Og her er absolutt mye bra. Edwards har holdt fast på mye av det gode fra 16 Horsepower og tilført noe nytt. Det har blitt en spennende kombinasjon hvor den alternative countryrocken alltid ligger i bunn.
Med The Threshingfloor er begeistringen varierende. Starten er forholdsvis grei med tittellåta og låter som A Holy Measure og His Rest. Her er elementer av den kraften Edwards kan ha som vokalist og låtskriver. Deretter følger et midtparti hvor interessen fra min side er, om ikke fraværende, så i hvert fall liten. Mest av skyldes det at mørke skyer ligger tungt over både Edwards vokal og arrangementene rundt. Mørk musikk kan lett omfavne meg som lytter, men når låtene og fremførelsene ikke har god nok kvalitet, blir lyttelysten liten og det blir vanskelig å gi seg hen. Jeg savner den råskapen som fantes i Edwards vokalbruk i 16 Horsepower, og jeg savner mer spennende instrumentbruk og regi av låtene. Det er noe innestengt over det hele, som om bandet spiller inne i en nesten lydtett eske. Kom ut, kom hit, får jeg lyst til å rope. Heller ikke coverversjonen av New Orders Truth frister ørene mine til å lene seg mot høytalerne og stige inn i Wovenhands univers. Det katedralske uttrykket viker fra meg istedenfor å tiltrekke meg. Det er synd, fordi jeg vil så gjerne.
Ikke før albumets siste låt, Denver City, er det lysglimt i sikte. En litt mer fengende tone, som likevel ikke klarer å redusere misnøyen over Wovenhands nye utgivelse.
Bandet er Norgesvenner og spiller til uka konsert på Mono (26. mai) og John Dee (27. mai) i Oslo. Jeg vil tro det blir en bedre opplevelse enn på plate.
Wovenhand på MySpace
