En morsom innfallsvinkel til denne engelskfødte sangeren og låtskriveren, tenkte jeg. For Molinari kan høres litt sånn ut, litt på skakke, litt brisen, kanskje spesielt på debuten som er innspilt på kjøkkenet til Billy Childish - uten at det forklarer noe som helst, annet enn at produksjonen og nerven i innspillingen er glimrende. På sin andre utgivelse, A Virtual Landslide fra 2008, inkluderte Molinari flere instrumenter enn sin egen gitar og utviklet låtskrivingen. Den etter hvert så gjenkjennelige nasale syngingen var likevel fortsatt til stede. I tillegg til vanvittige fine melodier, var det denne måten å synge på som fanget min oppmerksomhet for Molinari. Da jeg hørte ham for første gang, tenkte jeg på Woody Guthrie og Hank Williams med en gang. Og nettopp i denne musikktradisjonen er det Molinari henter mye av sin inspirasjon fra.
På A Train Bound For Glory er denne tradisjonen ivaretatt, men denne gangen utfylles lydbildet med bidrag fra The Jordanaires og Chris Scruggs. Molinari har også tilført sin egen musikk nye varianter. Her er mer gitar, mer blues og større variasjon i måten han bruker vokalen på, selv om coveret ikke umiddelbart gir slike assosiasjoner. Det er ikke like ´fyllik´ som han kunne høres ut som tidligere, men det er fortsatt like vakkert.
Jeg blir nysgjerrig når åpningskuttet, A Streetcar Named Desire, begynner. Det jeg hører skiller seg en del fra hva jeg har hørt av Molinari tidligere, og hva jeg hadde forestilt meg da jeg mottok albumet og senere satte det i spilleren. Jøss, her har det skjedd noe. Her er mer pondus, en litt tøffere og frekkere variant av sympatiske Molinari. Og det fortsetter slik utover albumet med et par unntak, som for eksempel (To Be Close To) Your Heart´s Desire og For Eliza. Likevel er dette låter som er gode, som er på veien der jeg møtte Molinari for første gang for tre-fire år siden.
Samlet har imidlertid A Train Bound For Glory mer driv over seg enn Molinaris to første album - uten at artisten har mistet det melodiøse som i stor grad har blitt hans kjennetegn. Molinari har på denne utgivelsen tatt et steg videre og utviklet låtene fra den tradisjonelle Guthrie/Williams-inspirasjonen. Han har på mange måter beveget seg fremover – i sin egen utvikling, men også i de musikalske tiårene. Han bruker rett og slett mer strøm denne gangen. Det er ingen avanserte låter han presenterer, men han fremfører dem aldeles nydelig, både arrangementmessig og vokalt.
NB! Platen slippes mandag 7. juni.
Pete Molinari på MySpace
