Ariel Pink har ingen ildrød hårpryd eller sjøgrønn halefinne, og svømmer ikke rundt på havsens bunn med sin fiskete venn Fomle. Men han kunne fint ha gjort det, med Haunted Graffitis Kenny Gilmore, Aaron Sperske og Tim Koh som et etterslep av eksotiske undergrunnsfisk. For på Before Today plasker Pink (eg. Rosenberg) og resten av bandet lekent i referanser og svømmer i sikksakk mellom allslags innfall og inspirerte ideer. Albumet er som en forfriskende svømmetur gjennom forgangne tiår, med overraskende bølger av Pinks mer avantgardistiske krumspring.

På åpningssporet Hot Body Rub, som en mer jazzete utgave av 120 Days kunne fremført i dirrende hete på en bar under Vietnamkrigen, skvulper Gong og Caravan i bakgrunnen. Og coverversjonen av Rocking Ramrods Bright Lit Blue Skies fra 1966 er fryktelig fengende oppspritet. Men den krysser ikke grensen fra sjarmerende tipsy og over til ravende rølpete. Låtas mettere lydbilde og fyldige koringer gjør at lytteopplevelsen kan sammenlignes med å se gamle filmklassikere på DVD - tidsånden er intakt, men oppfatningen av verket blir på et vis klarere, nærere.

Men Before Today forvalter og forsterker ikke kun tendenser fra 1960- og 1970-tallet. Pink tar snedig pulsen på dagens tidsånd, som riktignok har omfavnet trekk fra både 1980- og 1990-tallet. I en tid der blomstrete ballongshorts som ligner på skjørt (á la TV-serien Blossom) har gjort sin moteriktige tilbakekomst og der åttitallsserien A-Team blir til film, har definitivt Before Today en passende plass. Og med en trendy dose ironisk distanse klarer man å svinge seg til fabelaktige Fright Night (Nevermore) og Round Round iført nyinnkjøpte høyvannsbukser og overdrevne armbevegelser - mens man drømmer seg bort til roller i Breakfast Club og Modern Talking-musikkvideoer.

Og det må være en slags ironisk distanse som gjør Before Today sine retroflørterier så vellykkede. Politisirener, snakkesynging, tekststrofer som “You make my eyes go boom” og “I can’t hear my eyes”, sløy saksofon, boyband-flørting og et uventet Joy Division-innslag (Revolution’s a Lie) vitner om humor og nok “glimt i øyet” til flere kontaktannonser. Men Pink sin omgang med disse mindre sjarmerende tiårene veies også opp ved hjelp av freidig lek med heavy metal (Butt-House Blondies), White Stripes, New York Dolls og Pirate Love-aktige riff (Little Wig), Battles, Beach Boys og Loch Ness Mouse (L'estat (acc. to the widow's maid)) og litt avslapning på instrumentalen Reminiscences.

Med andre ord! Sommerens soundtrack, akkompagnert av ostefondy, rosévin og ballongshorts, må nesten bli dette albumet, som til forskjell fra Pinks tidligere hjemmesnekrede arbeider er innspilt i studio. Men oppi all retroglamouren er også et upolert uttrykk ivaretatt: Tankene går til Black Lips’ skranglete sound og til en hektisk innfallsstyrt innspilling (det er i hvert fall slik den høres ut), som stort sett er svært vellykket.






Ariel Pink's Haunted Graffiti på Myspace
Hjemmesiden til Ariel Pink's Haunted Graffiti