Hans femte studioalbum, Lustre, utgis nå på hans eget selskap, Piano Wolf Recordings, fire år etter forrige album. Umiddelbart er det lett å høre at Harcourt mangler den råskapen han hadde da han som 21-åring ga ut debuten. Det er ikke like oppfinnsomt og eksperimenterende, han går ikke like nært stupet, utfordrer ikke seg selv eller lytteren like mye, men holder seg på den trygge siden. Likevel er det fremgang fra hans to siste album. Lustre inneholder absolutt fine låter som preges av Harcourts evne til å skrive god pop tilpasset hans vakre stemme.
Harcourt har selv uttalt at Lustre handler om lidenskapen for musikk, om det å holde det gående, ikke gi opp. Det kan høres. Ikke fordi Harcourt strever med å fremføre låtene, men mest fordi låtenes ordinære innpakning og mangel på knyttneveslag antyder at Harcourt har satt seg som mål at han skal utgi en plate i større grad enn at han nå har så sterke låter som han bare må utgi. Med andre ord er ikke dette en plate som kommer til å stå helstøpt i musikkhistorien, livet hadde gått utmerket videre om ikke Lustre kom ut av høytalerne mine. Samtidig kan man jo heller ikke forlange av band og artister at hver gang de utgir album så skal utgivelsene bli tidløse, gi deg frysninger og få deg til å rope wow! Av og til kommer det et album som er på det jevne, som inneholder enkelte gode låter, men som helhet ikke gir annet enn anerkjennende nikk.
Derfor er Harcourts pågangsmot og vilje som musiker mer å berømme denne gangen enn selve den totale kvaliteten, til tross for at Lustre inni mellom viser engelskmannens potensial som låtskriver og fremfører. Aller best kommer det frem i Haywired, Church of No Religion, Do as I Say Not as I Do og A Secret Society.
Ed Harcourt på MySpace
