Kombinert med flere tekster som tilsynelatende er selvbiografiske og en tvangstendens til å gjenta sitt eget artistnavn i så godt som hver sang, fremstår albumet som en rekke blogginnlegg i “dette har jeg på meg i dag”- og “slik føler jeg meg nå”-kategorien. Og til sammen blir det litt vel langdryg lesning, eller lytting.
Uffies attitude og de tilhørende trendy assosiasjoner sørger likevel for å gjøre albumet velegnet for dansegulv eller asfaltgrunn; albumet maner nesten til en nonchalant holdning og kneisende nakke, enten man befinner seg på en kokende hot klubb eller spankulerer busy gjennom asfaltjungelen. Men akkurat dette er også albumets svakhet. Albumets 14 spor er spiselige så sant man har noe å holde på med ved siden av - når man har satt seg ned for å nyte plata uforstyrret blir man fort utålmodig av all tyggingen.
Førstelåta Pop The Glock er riktignok en appetittvekkende affære med crunk-beat, assosiasjoner til biler med neonlys og Beastie Boys og våpenlyder á la M.I.A.s Paper Planes. Låta tar for seg forholdet til Feadz, fortalt med morsom orduttale hos Uffie (som “flew” for “flow”, “tåp” for “top”).
Art Of Uff er derimot The Clubbing Nightmare, til tross for et morsomt innslag av amerikanskinfiserte franske strofer. ADD SUV er heller ingen stor høydare, dessverre, for gjesteartist Pharrell Williams gjør en hederlig innsats. Crunk-melodien veksler mellom å være irriterende og litt kjedelig, og Uffie høres ut som en trist Rihanna-luftspeiling. Det positive pustet i låta er Williams’ rap om “ghettoass”, haha! I tillegg er verken Give It Away (der Uffies svake sangstemme er fremtredende) eller Difficult spesielt fristende for ørets smaksløker, selv om de nok lar seg fordøye fint etter et par shots av noe sterkere.
Heldigvis inneholder Sex Dreams and Denim Jeans også et par mer interessante innlegg.
MCs Can Kiss er en pågående, nesten aggressiv låt, som virker som et småfrekt spark til MC-grupper som Salt N’ Pepa. Låta er snotty i beste La Roux-stil, med en skarp produksjon, sint stemmemanipulering og en finurlig saksofonfinish. Kult! Sprade nedover gata til denne!
Tittelsporet Sex Dreams and Denim Jeans er også verdt å få med seg, med psykedelisk koring, fengende riff og heftige gitarer. Men mesteparten av æren ligger hos Lou Reed, da låta er en sampling av Velvet Undergrounds Rock & Roll. Her blir det dessuten igjen tydelig at Uffie ikke er noen stor sangerinne; stemmeprakt er ikke alltid noe must, men her hadde en bedre vokal - fremfor Uffies snakkesynging, hevet og utfylt låta.
Den påfølgende Our Song virker dermed veldig velplassert, med selvbiografiske (?) strofer som “I never claimed to be an artist, I can’t even sing you know … Am I worth it all, do you believe in me?”, samt en rimelig Daft Punk-manipulert vokal. Pluss for cheesy mannsstemme i introen!
Man kan si at Sex Dreams and Denim Jeans er veldig “i tiden” på ulike måter. For det første oppfyller albumet moderne krav om personfokus gjennom å la “Uffie” bli gjentatt sikkert 50 ganger i løpet av låtene, mens Uffie kommer med det som i det minste synes som personlige betroelser. For det andre setter albumet en nesten naiv lit til teknologien (omtrent som Ruters tro på det idiotiske Flexus-systemet) ved å benytte seg av ethvert produksjonsmessig og elektronisk krumspring.
Til tider høres det kult ut, men andre ganger blir uttrykket for masete, industrielt eller upersonlig. For eksempel på First Love, med overdreven stemmeforvrenging, spoling, tranceinnslag og hakk-i-plata-effekter. Uffie høres ut som en robottenåring med kjærlighetssorg, der alle de masete lydene og produksjonspåfunnene er robotens slitsomme sjelelige kvaler. All engasjerende følelsesmessig lidelse er fjernet med teknisk sterilisering. Uff da, Uffie! Og coverversjonen av Siouxsie and the Banshees’ Hong Kong Garden (nok en selvbiografisk referanse, her til Uffies oppvekst i bl.a. Hong Kong?) er 2.0-utgaven av låta, med merkelig plasserte elektroniske “ulyder“ og instrument-overkill. Muligens gjort for å veie opp for det faktum at Uffies stemme ikke kan måle seg med Siouxsie.
Slik det ikke er nødvendig å lese alle innleggene på en blogg, er det heller ikke nødvendig å høre alle låtene på Uffies debutalbum. Så sant man ikke er innmari lysten på å danse til et middels okå elektropopalbum halve natta.
Uffie på Myspace
