Ozzy Osbourne - Scream
Ozzy overbeviser ikke helt.
Tre år etter siste soloplate, den noe kjedelige Black Rain fra 2007, er Ozzy igjen ute med plate. Denne gangen er mangeårige samarbeidspartner og gitarist Zakk Wylde erstattet med den greske gitaristen Gus G. og det gir muligens gamlefar en litt mer oppdatert sound. Platen skulle opprinnelig hete Soul Sucka men etter en storm med protester fra fans på internett fant Ozzy ut at Scream nok var en bedre tittel.
Scream åpner med Let It Die som har en ganske industriell stemning og låter ferskt i forhold til Ozzys forrige utspill. Videre følger første singel ut Let Me Hear You Scream som dessverre ikke er noe særlig å skrike for på plate. Kanskje den ville funket som bare det på en scene men det er noen år siden Ozzy hørtes så bra ut på en scene som i studio. Da jeg så mannen med Black Sabbath for noen år siden hadde han knapt stemme til å gjennomføre de siste tre låtene.
Diggin' Me Down åpner med akustisk gitarintro som bringer tankene til Randy Rhoads herlige intro til Diary Of A Madman fra 1981 før det bryter ut i et saftig tungt riff fra Gus G. og en heltent Ozzy fremme i lydbildet. Helt klart et høydepunkt på platen. Videre er Time en fin rolig låt hvor den nye gitaristen får vist seg frem med noe fine gitarknep.
Men det gjennomgående er nok slik at selv om noen låter er veldig bra og det definitivt er en klar formstigning i forhold til de siste skivene Ozzy har gitt ut, er det for mange likegyldige låter her til at dette blir en skive man drar frem mange ganger.
Scream åpner med Let It Die som har en ganske industriell stemning og låter ferskt i forhold til Ozzys forrige utspill. Videre følger første singel ut Let Me Hear You Scream som dessverre ikke er noe særlig å skrike for på plate. Kanskje den ville funket som bare det på en scene men det er noen år siden Ozzy hørtes så bra ut på en scene som i studio. Da jeg så mannen med Black Sabbath for noen år siden hadde han knapt stemme til å gjennomføre de siste tre låtene.
Diggin' Me Down åpner med akustisk gitarintro som bringer tankene til Randy Rhoads herlige intro til Diary Of A Madman fra 1981 før det bryter ut i et saftig tungt riff fra Gus G. og en heltent Ozzy fremme i lydbildet. Helt klart et høydepunkt på platen. Videre er Time en fin rolig låt hvor den nye gitaristen får vist seg frem med noe fine gitarknep.
Men det gjennomgående er nok slik at selv om noen låter er veldig bra og det definitivt er en klar formstigning i forhold til de siste skivene Ozzy har gitt ut, er det for mange likegyldige låter her til at dette blir en skive man drar frem mange ganger.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>