Tross i at begge albumene er døpt det samme, så har et par ting endret seg siden sist. Den kanskje mest markante forskjellen er at både låtskriver Ethan Kath og vokalist Alice Glass har roet seg en smule. Chiptune-elementene er borte, og electropunken er heller ikke like markant som tidligere, med unntak av et par låter, inkludert fantastiske Doe Deer.
I all hovedsak blir man her servert eksperimentell og særegen gothelectronica. For selv om Crystal Castles ikke er like aggressive, så er dansbarheten over middels høy, og det likevel ekstremt lett å bli vettskremt av dette her. For under det som øyeblikkelig fremstår som vakre spor, som Celestica og Vietnam, ligger det syrete, seige og bekmørke lag med lo-fi synther som skraper deg på ryggen som en iskald hånd.Det er fortsatt ikke mulig å forstå et eneste ord av Alice Glass synger, men det er ikke så viktig – hele poenget er at spøkelsesvokalen hennes skal være nok et element i det å skremme vettet av deg.
Selv om denne utgivelsen inneholder absurde mengder med knallsterke spor, så er både åpningssporet og avslutningssporet rimelig skuffende affærer som trekker helheten ned.
Det er godt mulig at mye av materialet på Crystal Castles andre plate ikke gjør det like lett for Alice Glass å skape deres beryktede og kaotiske sceneshow, der instrumenter kastes rundt i lufta og fans blir angrepet, men den er likevel en svært mektig utgivelse fullstappet av særegen og skummel elektronisk musikk – og kan med enkelhet bli en av årets bedre utgivelser.
Crystal Castles på Myspace
